Eventyret nærmer seg slutten

Knapt halvannen dag til jeg skal reise fra Haydom. 13 dager til jeg reiser fra Tanzania. Jeg kan liksom ikke helt fatte at det er over…Og tiden går som et japansk lyntog, med korte pauser på hver stasjon. Heldigvis er det noen stasjoner, noen holdepunkter, og hverdagslige og andre festlige hendelser som gjør at jeg ikke tenker konstant på at jeg skal hjem.

Eller forresten, det gjør jeg jo egentlig ikke… Jeg løper sjelden omkring som en forvirret høne med Duracell-batterier. Det har selvsagt vært noen øyeblikk, men jeg er da fortsatt meg, det kan jeg ikke endre sånn over natten – eller på seks måneder! Men litt «African time» har jeg fått under huden, av og til litt vel mye. Selv nå som jeg burde begynne å skynde meg, er jeg til tider nærmest ulidelig treig (min egen opplevelse). Det er som om hjertet og kroppen har kommet i en annen takt her, og jeg blir ikke særlig stresset over ubetydelige forsinkelser, verken fra min side eller fra andres. Hamna shida! Labda Baday. Vi kommer når vi kommer… Skjer det ikke i dag – så kanskje i morgen.

Jeg ser jo at dette kan bli en smule utfordrende når jeg kommer hjem til Norge hvor vi følger klokka på en helt annen måte enn her. Men jeg har heldigvis en måned på meg til å lande litt, før den norske hverdagen begynner å slå meg i hodet igjen. Er jo en god del som skal ordnes og jobbes med i den tiden, men jeg kjenner ikke på at det henger over meg så veldig ennå. Kanskje vil jeg begynne så smått på rapporten mens vi sitter på stranda i Pangani – eller ikke...

Vel, jeg kan jo snakke meg varm om at jeg tar det så rolig her – og så sitter jeg oppe midt på natta for å skrive blogginnlegg om det. Jada, samvittigheten min sa nå akkurat at det var på tide å komme med noen ord, for jeg har vært stille litt for lenge. Eller jeg har bare holdt på med andre ting. Det jeg har holdt på med er:

-          Pakking av en stor koffert med altmulig rart som jeg vil ha med meg hjem.
-          Fordeling av ting som skal bli igjen på Haydom – klær, sko, matvarer, og annet kjekt å ha – som noen her kan få glede av.
-          Ferdiggjøring av ting i forbindelse med jobb.
-          Trening (noe som minner meg om at jeg burde få meg en siste tur rundt fjellet…)
-          Sying av puter (ja, akkurat – puter) som jeg IKKE skal ha med hjem. Noe med å forlate stedet litt finere enn det var da jeg kom.
-          Strikking av et teppe som ikke kommer til å bli ferdig…
-          ICU
-          Outreach
-          Palliative Care
-          Kontainer

Det ser litt bombet ut rundt meg akkurat nå, og ikke vet jeg helt når det kommer til å se mindre bombet ut, men sannsynligvis kommer det til å skje en gang før klokka åtte lørdag morgen…

Det skal i grunnen bli litt rart å reise herfra, samtidig som jeg gleder meg til det. Jeg er på den ene siden klar for å hjem, men samtidig ikke helt. Det blir trist å ta farvel med folk, og i morgen må jeg si takk for meg på Sala… DET kan bli en herlig blanding av skummelt, morsomt, trist, hyggelig, stressende, godt og utfordrende (på flere områder, siden jeg har tenkt å tøye swahilien min til ytterpunktet). Kjenner jeg gruer meg ganske mye. Har pugget på hva jeg skal si, men jeg har tenkt å ha med meg jukselapp, uansett!

Nei, dere; nå må denne jenta i seng hvis det skal bli noe av dagen i morgen! God natt Afrika, og alle andre land!