Gud signe vårt dyre fedreland

Gratulerer med dagen!

Etter timer med planlegging av årets nasjonaldag i utlendighet, våknet jeg til en strålende morgen på 17.mai. Telefonen lagde revelje klokka seks, og da var det bare opp og kle seg og lage eggerøre, før jeg skulle møte hos Turid og Olav klokka halv sju. Heldigvis var pyntingen unnagjort kvelden før, så da var det «bare» kaffekoking og steking av bacon som sto på programmet før gjestene skulle komme klokken sju. Man må starte tidlig på en dag som denne, særlig da flere hadde tenkt seg på jobb etter litt frokost.

Frokostbordet - mine
knekkebrød til venstre

Det var mye deilig mat og norske spesialiteter, blant annet brunost, kaviar, hjemmebakt brød og knekkebrød, ovnsstekt leverpostei og rørt bringebærsyltetøy. NAM! I tillegg var det masse hyggelige mennesker, god presskannekaffe, og tid til å sitte og prate sammen. Vi hadde planer om en tale på morgenen, men det glemte vi, men vi fikk sunget nasjonalsangen.

Frokost og diskusjoner om viktige
emner i stua hos Turid og Olav

Da frokosten var ryddet vekk, og folket hadde gått til arbeid eller andre aktiviteter, tok jeg meg en liten tur opp i byen for å hente noe hos skredderen. Der var det en helt vanlig arbeidsdag, og ikke noe som minnet om hornmusikk og tog – men langt fra støyfritt, når TV’er, radioer og roperter avløser eller konkurrerer med hverandre. Satt i sola med en ingefærøl på Two Sisters, og bare tok inn livet rundt meg. Alt er så forskjellig fra Norge, og likevel er det noe som er kjent i det hele. Kanskje er det mine gener fra tidenes morgen som kjenner seg igjen, eller det minner om noe jeg har lest, eller kanskje jeg bare blitt vant med livet og stemningen her. Hamna shida, pole pole, karibu – asante!

Barnetoget møter mama Kari

Men sånn kunne jeg jo ikke sitte hele dagen – i alle fall ikke når det var forberedelser til kveldens fest som måtte gjøres. Så da fikk jeg det plutselig travelt med å rekke «barnetoget». Ikke så mange barn her i år, bare en liten gutt, og han sov da vi skulle ut og gå. Derfor gikk jeg og Irene bort på CCU og hentet fire barn der i stedet. Vogna var uten luft i dekkene, så etter å ha vært en snartur bortom gjestehuset for å samle folk, trillet vi opp til garasjen for å få hjelp med luft i dekkene. På veien traff vi Mama Kari, som syntes det var en strålende ide å ta med barna i «tog».

Gode hjelpere i garasjen

Vi måtte vente litt i garasjen, men så fikk vi da også veldig god hjelp med pumpingen når den kom. Og vogna ble absolutt veldig mye lettere å trille. Fra garasjen gikk vi som var med i toget – seks voksne og fire barn – til hovedinngangen, og derfra tilbake til CCU. Da hadde barna vært ute i en time, og flere av dem var begynt å grine – sikkert fordi de var sultne eller trøtte eller begge deler. Mens vi gikk sang vi oss gjennom fire nasjonalsanger, og ropte hurra en del ganger. Var en del som så litt rart på oss, kan du si, men de fleste bare smilte til oss.

Meg, Marianne, Maria, Brede,
og Irene med barna i vogna

Så var det bare å løpe hjem for det var mat som måtte lages, og klær som skulle skiftes, for klokka halv fem braket det løs med fest i hagen hos Turid og Olav. Alle som var invitert hadde med litt mat eller drikke, og det var skikkelig masse godt som sto på buffet-bordet. Men først spilte Maria «Seterjentens Søndag» på fiolinen, så var det nasjonalsangen – fire vers – bordvers og versågod! Maten smakte fortreffelig og jeg må få lov å skryte av at jeg hadde fått kalkunbryst-fileten helt perfekt saftig og krydret. Brunsausen min fra Toro ble derimot ganske så kjedelig.

Mariannes tale

Etter at litt mat var inntatt ble det 17.mai tale av Marianne. Fin tale med alle de viktige og riktige ingrediensene. Sporty gjort å hode tale på Engelsk sånn at de ikke-norske også skulle forstå hva dette handlet om. Etterpå var det kaker, leker i hagen, og satirisk underholdningsbidrag fra våre nederlandske venner, før folk begynt å gå hver til sitt. Jeg ble sittende litt utover hos Turid og Olav sammen med noen flere, men det var jo vanlig arbeidsdag på fredag, så dagen måtte nødvendigvis ha en ende.

Fin feiring om en ikke så storslagen. Ingen kjole- eller hatteutskeielser å rapportere fra Haydom denne gangen, men jeg syns da jeg var bittelitt kreativ i klesveien. Takk sendes til Bjørg for god inspirasjon!