Hjelp, vi reiser!

Nok en interessant opplevelse, med litt ekstra spenning. Gleder meg til det blir en dag uten spenning snart. Bare en sånn helt vanlig, kjedelig, alminnelig, og helt streit dag, uten klomp i magen, «hvor er bagasjen?», «finner vi veien?», «blir vi lurt nå?» eller «kommer vi fram i dag...»

Klar med all bagasjen

Kilimanjaro II

Vi har tatt hurtigbåten fra Stonetown til Dar. Kilimanjaro II er en katamaran med plass til 410 passasjerer og har en toppfart på 28 knop.

Etter noen ekstra timer i sola på Kendwa – hvor jeg rakk å bli bittelitt solbrent – tok vi taxi til Stonetown med alle kofferter og sekker. Kjøp av billetter gikk ganske greit, og på Zenji Hotell fikk jeg hjelp av mine gamle venner til å skaffe porter til bagasjen når vi skulle om bord i ferja. Halvt løpende etter mannen og tralla, kom vi innenfor gjerdet og til «Immigration». Dagens første spenningsmoment! Der var det litt om og men om vi hadde oppholdstillatelse eller ikke – noe han mente jeg ikke hadde, og at jeg derfor ville bli holdt tilbake fra Dar. Men vi fikk i alle fall fortsette om bord i båten med hele lasten inntakt.

Ferja virket rimelig full, men vi hadde valgt økonomiklasse, og fikk derfor bare se folkene som var ute på dekk – og de som kom ut for å spy… Kan ikke akkurat si at det var flatt hav, og det var nok endel mer bølger enn på turen til Zanzi, men det var vel heller ikke mer enn 1-2 meterhøye bølger, med litt hvitt på toppene. Med vår fart og vår størrelse ble det en del sjøgang og sjøsprøyt, og altså mange som ble sjøsyke. Enkelte av mannskapet hadde mer enn nok med å dele ut nok poser til de som hadde behov for det. Jeg valgte å stå og stirre utover havet store deler av turen, for da føler jeg minst ubehag. Derimot fikk jeg grundig ansikts-peeling der jeg sto, med salt i lag på huden etterpå.

Vi leide oss nok en porter til å kjøre sakene våre ut av kaia og opp til drosjene da vi kom fram til Dar. Det ble litt dyrere på den måten, men når jeg kan velge så må jeg si at det var vel anvendte penger.

Dar Es Salaam

Litt sukker til teen?

Vel, hva skal jeg si? Inntrykket mitt av denne byen var at den var veldig rotete, og jeg har ikke noe umiddelbart ønske om å dra tilbake. Vi bodde på et lite, billig og sentralt hotell som het Luther House Inn, ikke langt unna det Britiske Konsulatet. Det var greit nok, ikke noe som helst luksus; myggnett, varmt vann, men vanntrykket var som i en billig vannpistol – og det var en utfordring å vaske håret fritt for alt saltet fra båtturen. Vi var begge sultne, og Irene hadde sett et hotell i nærheten, som vi mente kunne ha restaurant. Vi fant fram til Africa House, og tok heisen opp i 9.etasje. Man kan vel si at det var en oppgradering fra stedet vi spiste på kvelden før (selv om vi hadde det minst like bra I Nungwi), og vi var et øyeblikk litt nervøse for at vi ikke hadde kledd oss for anledningen. Vi fikk bord med utsikt utover havneområdet (by night), og veldig god mat og god drikke.

Onsdagen gikk vi ut i byen etter frokost – og rotet oss straks ut i områder vi knapt kunne huske å ha sett på kartet. Deilig å være i en by igjen, men det merkes jo med flere tilbud om alt fra Safari til biletter med ferja til Zanzibar. Kjenner jeg kan bli lettere irritert når det blir mye mas, og da bare går jeg uten å svare. Hadde de bare kunne ta et nei for et nei! Vi gikk oppover og innover i byen, og da vi ble sultne fant vi et hotel der vi kunne spise litt mat. Vi ble vist opp i en tak-bar med utsikt over byen, og der fikk vi nyte lunch helt alene uten forstyrrelse fra andre enn servitøren – han var under opplæring, og visste ikke het hva godt han kunne gjøre for oss. Der ble vi sittende en lang stund, for det var bare deilig å komme litt vekk fra larmen.

Nybygg i Dar

Videre havnet vi inne i en suvenirbutikk, og der var det helt på nippet at jeg kjøpte et tinka-tinka maleri. Men jeg «klarte» å la være, da det ikke var helt slik jeg ville ha det – og jeg tenkte på vekt og bagasje! Vi ble sittende lenge på en kafé over gaten fra det Britiske Konsulatet, og jeg kjøpte meg en bok i bokhandelen. Kunne jo hende jeg ikke fikk sove på flyet…

Drosjen kom og plukket oss opp kvart på seks, sånn at vi skulle ha god tid til rushtrafikk, ompakking av bagasje, innsjekking og passkontroll – det er best å være på den sikre siden – før flyet skulle gå rett før klokka 23 på kvelden. Og ja – selvfølgelig var det rushtrafikk, og selvfølgelig be vi stående i kø. Så turen tok ganske nøyaktig dobbelt så lang tid som sjåføren hadde sagt. På veien fikk vi oppleve vanlige rush-problemer – sånn som overfylte busser og små kollisjoner.

Julius Nyere International Airport

Som sagt var vi tidlig ute, og selv etter å ha skiftet klær, vasket oss og pakket litt om, var ikke innsjekkingen riktig åpen enda. Men det kom da i gang rimelig kjapt. Hvilket var like greit…

For å gjøre en lang historie litt kortere, så kan vi si det sånn at vi tilsammen hadde 11 kg for mye bagasje – og at jeg bidro på minussiden… Det kunne blitt dyrt for den som måtte betale. Men mye forviklinger, krampaktig ompakking, samt forvirrende informasjon fra innsjekkingspersonalet, var vi etter en time endelig gjennom innsjekkingen… Da gjensto bare passkontroll og security til gaten, og det må jeg jo si at jeg var lettere spent på hvordan det skulle gå. Men man kommer langt med litt forsiktig «flørting» med passkontrolløren, og endelig var vi igjennom. Unntatt at jeg måtte tilbake for å sjekke inn buen min, da – og gjennom hele røkla på nytt. Men vi hadde de gode makter på vår side, og det var med en viss grad av lettelse vi endelig kunne klatre om bord i flyet til Amsterdam.

Flyturen var rimelig uspennende – og det var til og med mulig å sove litt – når bare paret foran oss sluttet og «kjate» på høyt volum med flyvertinnen som heller ikke snakket med innestemme.

Schiphol International Airport

Endelig på Europeisk jord, og jeg klarte å lire av meg at her er det i alle fall ikke så mye som kan gå galt – og her er det mer system på ting. Snakket litt tidlig der, gitt! Vel jeg hadde jo for så vidt rett – i at det er mye mer system – og dermed regler som ikke kan tøyes på samme måte som i Tanzania.

Det som skjedde var at jeg brukte litt for lang tid på kaffe og blogging på feil side av sikkerhetskontrollen, og da køen gikk sakte og Irene ble stoppet til sjekk, begynte klokka å gå veldig fort. Jeg gikk foran til utgangen og kom dit i det de var i ferd med å stenge. Prøvde å få tak i Irene for de kunne holde an tre minutter til hun kom, men da hun ikke var der etter tre minutter ble jeg beordret inn på flyet – fordi bagasjen min var allerede om bord. De sa de ville slippe Irene til om hun kom i det nærmeste minuttet. Vel om bord kom beskjeden om at det var en passasjer (Irene) som ikke var møtt og nå var de nødt til å bruke tid på å ta av hennes bagasje. Jeg prøvde meg med at de kunne ta av min også og slippe meg av, men det gikk ikke. Så endte det altså slik: Jeg dro hjem med flyet som planlagt – og Irene ble sittende igjen i Amsterdam i nesten seks timer… Du kan si jeg følte meg som en råtten kompis da!

Vel hjemme på Kjevik ble jeg møtt av Mari og Ingrid med plakat og flagg og det hele! Det var koselig det! Endelig hjemme igjen!!!