Syk og svak og dårlig bak

For en dårlig start på denne uka! Våknet med hodepine, men kurerte det med to paracet og lett frokost, så rett på jobb. Fikk sagt adjø til Signe og Marit etter Sala, og ønsket dem god tur hjem til Norge.

Ikke overvettes travelt på jobb, men nok til at jeg slapp å stå og henge og ikke ha noe å gjøre. Hadde også et lite møte med sjefen om hvem som skal bli den nye FK-deltageren til Norge, og vi var skjønt enige. Dessuten ble jeg invitert med på sykkeltur til helga, må bare finne en sykkel jeg kan låne. Mens jeg sto og jobbet med å fylle på akuttkofferten, ble jeg med ett ganske svimmel og litt kaldsvett. Etter å ha prøvd å ignorere det en god stund, måtte jeg til slutt sette meg litt inne på te-rommet. Fikk meg en kopp Chai med sukker og følte meg litt bedre etter det.

Etter lunch ble jeg med opp til Dr. Olsen Secondary School, sammen med Haydoms Venner. Det var mot bedre vitende, da jeg absolutt ikke følte meg «helt i slaget». Angrer ikke på at jeg ble med, men jeg skulle nok latt vær. Men det er virkelig et flott syn å se 1200 elever oppstilt som synger nasjonalsangen. Måtte gå og sette meg mens de sang skolesangen, for ellers er jeg redd jeg hadde besvimt. (Her skulle det vært fine bilder av alle barna, men jeg klarte å slette dem)
Et annet syn som jeg ikke syns er fullt så fabelaktig er når det norske svaret på barnas sang er å synge «Hode, skulder kne og tå»… Hva er greia med at norske voksne mennesker alltid skal stå der og synge barnesanger? Særlig som svar på Nasjonalsangen… Hadde det vært på barneskolen, så hadde det til nød vært litt bedre. Vi har da vel flere sanger i det norske språket som «alle» kan, og som er fine i slike anledninger.

I alle fall gikk jeg hjem etter syngingen, og fikk derfor ikke med meg omvisningen på skolen. Gikk rett i seng, og sov i flere timer. Etter middag kjentes det som jeg hadde feber, men da valgte termometret mitt å gå tomt for batteri, så jeg fikk aldri svar på det. Har kjøpt nye batterier, men jeg får bare ikke til å sette de nye inn… Bummer! Men det kjentes som feber, og da har jeg stort sett det. Mer paracet og søvn/ligge i sengen og stirre umotivert i taket hjalp i alle fall på svimmelheten og kaldsvetten.

Fikk besøk av Rachel litt utpå kvelden, hun ville låne paracet, for hun var heller ikke i noe særlig form.  Faktisk var hun så slapp at vi fant ut at det var bedre om hun bare ble liggende på sofaen hos meg, i stedet for å gå hjem til gjestehuset og være alene. Så der lå vi og svettet om kapp, og bare ventet på at verden skulle bli litt bedre. Den ble faktisk litt bedre utover morgenen, sånn bortsett fra at jeg begynte å måtte løpe på do… Men da vet jeg i alle fall hva det er og trenger ikke bekymre meg for at jeg har noe annet enn litt omgangssyke. Og sånt går over!

Skulle ha skiftet sengetøyet etter i natt, men jeg har ikke fått hentet noe rent, så jeg har luftet det når jeg ikke har ligget i senga i dag. Få ordne med nytt i morgen. Undres om jeg bør gå på jobb i morgen, eller om jeg skal kjede meg en dag til hjemme, bare så jeg ikke smitter noen…

Jobb og sånt

Vi har hatt tropemedisinkurs for norske fastleger her forrige uke, og det har vært flust med folk, overalt. Det har vært meget interessant å høre de faglige foredragene, jeg har fått være med på røntgenmøtene, og jeg har ellers vært litt rundt omkring og sett og ordnet ting litt her og litt der. Blant annet har jeg vært på laboratoriet og sett i mikroskopet på Malaria, og på Shistosomiasisegg. Temaene på kurset har vært: Malaria (kjempebra foredrag fra en lege herfra); Andre febersykdommer; Tuberkulose og HIV; samt Diare og underernæring hos barn. I tillegg har det vært noen leksjoner rettet mot behandling hjemme av disse sykdommene, om reisemedisin, og en interessant og morsom leksjon om insektenes sexualliv. 

Jeg har også vært innom noen kontainere og lett etter brukbart utstyr. Altså ikke vært så masse på ICU denne uka.
 

Reception (mottagelsen) skal utsettes for en faglig ansiktsløfting, med litt mer utstyr tilgjengelig, og nye skriftlige mål, samt en innføring av et enkelt triage-system. Head of Surgical Division (sykepleier), virket veldig fornøyd med dette, mens avdelingssykepleieren var mildt sagt mer reservert i jubelen. Han første, som har vært i Norge, har mange drømmer om ting som skal og bør endres, og som han mener jeg og andre utenlandske frivillige kan jobbe med, mens jeg mener at endringene må være ønsket og forståes av de som jobber på HLH. Hvis ikke blir jeg bare en ny Mzungu som kommer med enda flere nye ideer, og det har de jo så stadig at det er et under at de holder ut.

Flere sykepleiere som ikke har vært på ICU siden jeg kom, er nå tilbake, og det er kjempefint for ICU, der det ofte er for lite folk, men for meg så blir det litt som å være tilbake i uke 1. De er naturlig nok skeptiske til hvem jeg er og hva jeg kan, og jeg må prøve å bli kjent med dem samtidig som jeg gjør de tingene jeg er vant med at jeg kan gjøre. Føler meg til tider overvåket og uglesett, og de er ofte ikke særlig subtile når de skal finne ut om jeg gjør ting riktig (etter læreboka herfra, som jeg ikke har sett). Prøver å heve meg over det, og gjøre det som er best for pasienten i den situasjonen, men noen ganger blir det bare ekstra kronglete fordi jeg gjør ting litt annerledes enn den eller de som skal hjelpe meg.

Språket er en annen utfordring. Det er så utrolig mye som går tapt i oversettelsen ("lost in translation" har med ett fått en ny mening), og selv enkle ting blir veldig vanskelige når jeg får svar på noe helt annet enn det jeg spør om...

Rosa sykepleierstudenter og hvite Røde Kors elever

De rosa studentene (hjelp - så mange det er av dem!) er gode å ha, men til tider blir det litt overveldende. Det mest frustrerende med dem er at de pugger allting, men ikke forstår hva det er de har pugget. De stiller kjempeinnviklede spørsmål, som det er umulig å trekke en mening utav, og forventer at jeg kan spytte ut fasiten over alle fasiter på en-to-tre. Det er en førsteårsstudent som har funnet ut at jeg "skal lære ham alt om medisiner", sånn at han er forberedt til han skal begynne med det faget på skolen. Han spør stadig om når jeg kan gjøre dette, og om vi kan jobbe med det på kvelden etter jobb. Prøver å forklare at det er en litt stor bestilling han kommer med. Jeg vil heller lære ham å tenke selv, enn å gi ham noe han kan pugge så han virker smart på skolen. Det er meningen at de skal lære reflekterende sykepleie på skolen, men tror ikke konseptet helt har blitt forstått. De er vant til å lære ved å pugge her, men man kan dessverre ikke pugge forståelse. En ting de stadig spør om jeg kan forklare (og som ikke går inn) er Glasgow Coma Scale. Absolutt en mulighet for at jeg ikke forklarer på en god måte, men jeg trøster meg med at det er flere som har prøvd og ikke lyktes.

Nå er det snart en ny uke, og jeg skal blant annet presentere de plakatene vi har laget for Reception. Denne uka er det besøk fra Haydoms Venner, og det blir mulighet for meg å være med på flere utflukter i området. Det blir spennende med kultur på nært hold.

Første gang

Det er en første gang for alt, og det er mange slike opplevelser her i Tanzania. I går for eksempel drakk jeg Kilimanjaro øl for første gang, og muligens siste… En smule sterkt etter min smak.

Litt mer spesielt er det, første gangen du drikker kaffe med søt te. Jeg bad om kaffe til frokosten, og de kom med pulverkaffe, sukker, og kopp. Etter å ha fått vasket hendene kom maten (Chapati – med ingenting), og så kom det jeg trodde var vannet til kaffen. Vel – det var det ikke. Det var veldig typisk tanzaniansk te, med «et kilo» sukker pr liter te. Jeg fikk koppen full, oppå kaffepulveret jeg hadde gjort klart i koppen. Konkusjonen er at dette ikke er det beste jeg har smakt, og at jeg kommer til å stå over blandingen i framtiden. Jeg fikk faktisk tilbud om «chai na kahawa» - te med kaffe, senere på dagen også, men jeg valgte å drikke bare teen.

Jeg brøt også med et av mine prinsipper i går for første gang, da jeg gav en kjærlighet på pinne til en liten jente som insisterte på å bære den ene posen min et stykke på veien. Hun ble så glad, at jeg ikke tror hun fikk sånt så ofte. Den viktigste grunnen til at jeg gjorde det, var at hun ikke spurte om å få noe, i alle fall ikke som jeg kunne forstå. Hun pratet på Kiswahilli, og jeg svarte på engelsk, og ingen av oss forsto særlig mye, men det gjorde ingenting. Kommer neppe til å gi bort noe på den måten igjen på en stund, er nemlig imot å gi ting til barna når de tigger om å få ting. «Gimme!» (gi meg!) er ikke en måte jeg syns noen skulle spørre om å få ting på. Samtidig kan jeg vel ikke forvente at de skal ha lært at det er grammatisk ukorrekt, og at det blir oppfattet som frekt og uforskammet å be om noe på den måten – når det kanskje er det eneste de har lært på engelsk.

Da vi kjørte hjem fra Katesh i går kveld så jeg også min første hyene! Den var diger, og den løp over veien rett foran bilen i mørket. Ikke et dyr jeg ville ha likt å møte en sen kveld ute! Usj, så stygge de er! Rakk ikke å ta bilde, men det gjør vel ikke noe – man har da internett…

Et fotografiapparat

Vi tenker lett at et fotoapparat er en simpel ting som alle har og alle kan bruke, og selv om dagens kameraer har all verdens innstillinger og fancy muligheter, så er det ofte bare å trykke på den rette knappen, og vips – bildet vises direkte på skjermen.

Men så enkelt er det ikke alltid. I går kveld ville vi ta et bilde av gjengen på tur, og en av de ansatte på hotellet meldte seg raskt til tjeneste. Kameraet var ferdig innstilt og det eneste vi ville at han skulle gjøre var å trykke på utløserknappen. Han trykte og trykte, men ingen bilder ble tatt. Grunnen til dette var nok at han ikke holdt kameraet stille nok, og ikke holdt knappen ned lenge nok. Mens han sto der og prøvde å finne riktig knapp, og med mange oppfordringer om «bare» å trykke fra oss, forsvant visst bildet fra skjermen. Da ble det mye risting på kameraet, og vi begynte å bil litt redde for at han skulle miste det i gulvet.

Heldigvis kom det en annen ansatt til unnsetning… Ikke det at hun fikk det noe bedre til, og dessuten ville førstemann ha noen ord med i laget i opplæringen i hvordan hun skulle bruke kameraet. Så ristingen og veivingen med kameraet fortsatte. Asta prøvde å hjelpe flere ganger, men det ble likevel mye skruing på ting man ikke skal skru på, og trykking litt her og der, - bare ikke der det skulle trykkes, når kameraet pekte mot oss. Seansen varte og rakk, for de var på ingen måte villige til å gi opp i forsøket på å få tatt bilde. Det ble et bilde til slutt, men jeg ble ikke helt med…

Reception

Denne uka har jeg vært satt til å observere i Reception (mottagelsen) sammen med Rachel, på oppdrag fra Andrea som er Head of Surgical Division. Ny plass, nye folk og masse nytt å prøve å forstå. Oppdraget fra Andrea er at vi skal se på hvordan ting fungerer, snakke med de som jobber der om hva de syns kunne vært annerledes, og lage en liste over hvilket utstyr som alltid skal finnes på lager i Reception.

De fleste av de som jobber der, er normalt hyggelige, men det oppleves som om de ikke helt skjønner hva vi gjør der, og det virker som de heller ikke forstår hva vi snakker om når vi spør om det er noe de syns skulle vært annerledes. Det som er helt tydelig for oss, er ikke like tydelig for dem – og omvendt! Jeg skjønner ikke systemet de har der, og alle forklarer det ulikt, eller gir ingen forklaring i det hele tatt. Men det er jo der som med andre ting, ønsket om endringer må komme fra de som skal leve med dem for at de skal følges opp, men forslagene til endringer kan vi komme med.

Til å begynne med har vi utarbeidet en liste med utstyr som bør finnes, basert på et dokument utarbeidet i Sør-Afrika. Vi har også tenkt litt på hvordan det bør oppbevares for at det skal være tilgjengelig når det trengs, og bli benyttet til beste for pasienten. Det er mye utstyr vi gjerne skulle sett fantes, men som ikke er tilgjengelig her på Haydom, og da får vi arbeide utfra hva vi faktisk har tilgjengelig. Så langt har vi fått suget til å virke, og vi har skaffet bag til barn og voksne.

I tillegg har vi utarbeidet noen målsetninger for det arbeidet som skal gjøres i Reception. Nåværende situasjon er at pasientene blir liggende i Reception i timevis, og det hoper seg opp med pasienter, som ikke kommer videre til avdelingene. Målet med dette er at pasienten skal komme fortere i behandling, og at det skal være enkelt å finne ut for sykepleierne i de forskjellige avdelingene hva som har blitt gjort og hva som ikke er gjort i Reception. Alle målene er formulert enkelt og slik at de er målbare, slik at det virkelig kan vises om de oppnås eller ikke.

I tillegg skal vi prøve å følge opp Malaria hurtigtester som vi har fått til mottaket. Det er mange som blir diagnostisert med Malaria utfra klinikk, og dermed startes behandlingen med Quinine uten at det er sikker diagnose. Hurtigtestene som vi bruker nå er temmelig sikre, og kan derfor gi et bedre grunnlag i vurderingen om behandling med Quinine skal settes i gang. Testene er temmelig enkle å ta, og skal tas av Medical Officers innen kort tid etter registrering i mottak. Hurtigtestene skal følges opp med vanlige blodprøver fra laboratoriet, og informasjonen om hurtigtestene skal følge pasienten. Rachel har laget et system for dette, det er laget plakater med instruksjon i hvordan det skal gjøres, og de første 14 timene etter at det ble iverksatt fungerte det helt som vi hadde håpet J

Neste uke skal det være kurs i tropemedisin for norske fastleger her på Haydom. Har et håp om å kunne være med på noe av programmet, men siden jeg ikke betaler for det, får vi se. Jeg har lovet at jeg ikke skal stille spørsmål om jeg får lov og sitte bakerst ;-)

Bakedag

Lørdag er visst blitt bakedag for meg her på Haydom. Denne gangen var det ikke kake som skulle bakes, men derimot brød. Vi var en hel gjeng som skulle bake, og vi hadde fått tilgang til kjøkkenet på yrkesskolen. Denne skolen er bygget med penger fra Norge og Mandal, og den skal i første omgang ha en linje med mekanikk og entreprenørskap. Den er ikke åpnet enda, da det er litt uenigheter om hvem som eier jorda som skolen er bygget på, men alt er klart til oppstart så snart dette blir avklart.

Hos mølleren

Vi hadde med oss en stor sekk med korn, «haydomgjær», frø av forskjellig slag, olje og vann der vi gikk i flokk og følge ut porten. Men for å få mel til bakingen, må kornet males, og da vi kom til mølleren var strømmen gått. Da blir det lite maling. Vi satte igjen Peter tannlege til å passe på sekken med korn, i fall strømmen skulle komme tilbake like plutselig som den ble borte, og flokken fortsatte oppover i byen.

Alle hjelper til

Kjøkkenet på yrkesskolen har en eltemaskin av industrikvalitet, samt en bakerovn med tre rom, som er gitt av en tidligere baker i Norge. Dette kjøkkenet er tenkt brukt til å bake brød som skal selges i byen, og skal være med på å finansiere skolen. Så vidt jeg har forstått skal noen ansettes til dette, og det er ikke foreløpig tenkt noen bakelinje.

Eltegeriliaen

Peter ankom kort tid etter oss med dobbeltsiktet sammalt hvetemel bakpå sykkelen, og vi skred glade til verket så snart Clas fikk klargjort at eltemaskinen virket. Randi og Asta helte ni liter sammalt mel, en knapp liter siktet hvetemel, noen flasker vann, olje og gjær i eltebollen, og så startet vi maskinen. Det gikk som en drøm, og snart var deigen klar til heving. Og hevet gjorde den! Gjæren her på Haydom er veldig god, og når vi tillegg satte bollen ut i solen med en kanga over, tok det ikke lang tid før deigen var dobbelt så stor. Erik fikk oppgaven med å røre rundt, og så skulle det heves en gang til.

Det ble servert kake, kaffe og brus mens deigen hevet, og ovnen ble varm. Sola var god og varm utenfor, og vi koste oss.

Max Mekker

Peter ble litt utålmodig, og ville prøvebake noen brød med en gang. I mellomtiden måtte Clas til med litt verktøyskrin i motoren på eltemaskinen, for den luktet plutselig litt svidd. Men Clas ordnet opp, ikkeno’ problem det for en rørlegger…

Da det var tid for utbaking, skred jeg til verket og tok hovedansvar for rundstykkene. Erik var sjef for brødene, og vi ble fort klar over at deigen trengte mye mel til utbaking. Rundstykkene stekte i 20 minutter, mens brødene fikk stå i ovnen i ca. 45 minutter. Det ble hentet Blue Band (margarin), banan og tomat, og lunchen ble et lite herremåltid. Selv om brødet ble en smule smulete, smakte det veldig godt! Konklusjonen er vel at det med fordel kan has i mer fint mel, og litt mindre gjær, men det er vel en treningssak. Oppskrifter er for pyser ;-)

Vi er fornøyde

Testen av utstyret er herved vel gjennomført, og vi kan med glede meddele at alt virker. Kjøkkenet ble grundig vasket før vi forlot området, og det har neppe vært så rent der siden skolen ble bygget.

Resultatet :-)

Humpetitten

Nok en tur til Arusha, begynner å kunne veien nå, og å bli kjent i Arusha. Denne gangen jentetur med Theresa, Lilli Ann, Irene og meg, for å følge Hilde som skal hjem til Kristiansand på fredag. Vi dro tidlig fra Haydom, sammen med Paulo som kom fra Mbulu med bil. Hadde en chapati-og-cola-stopp i Mbulu, og en liten sightseeing stopp for å se den nye og flotte katolske kirken der. Dessuten passerte vi sykehuset – jeg visste ikke at det var et sykehus der engang…
Etter å ha «ranet» minibankene rundt Shoprite, dro vi på Blue Heron og spiste lunch. Satt i hagen under et tre og koste oss, virkelig! Avsluttet måltidet med IS. Er litt skeptisk til å spise iskrem her, men på bedre restauranter tar jeg av og til sjansen. Adam kom og møtte oss der, han reiste også hjem til Norge på fredag, med samme fly som Hilde.

Oppdager stadig nye vannhull i Arusha, denne gangen dro vi til et sted på kvelden som Theresa visste om som kalles Ngaro-senter. Der er det er kino og butikker med vestlige varer. Prøvde å kjøpe meg et skjørt som jeg syntes var fint, men de ville absolutt prakke på meg en frynsete og fæl topp til skjørtet, og det var ikke mulig og kjøpe bare skjørtet, så da ble det ingen handel på dem. Too bad! Derimot ble det handlet nede på supermarkedet, og lykkefølelsen var stor da jeg fant mange gode ting som jeg har savnet. Og ute i restaurantområdet koste vi oss med is nok en gang J

Så var dagen i Arusha over, og vi durte hjemover igjen. Hadde en liten stopp på et sted der de selger suvenirer, og jeg kjøpte et par ting til overpris. Hadde helt sikkert fått de billigere inne i Arusha, men der er det litt mer masete å handle.

Vi så flere tornadoer som gikk over slettene mellom Arusha og Tarangire, og Paulo forklarte at det er et tegn på at regntiden snart setter inn. Det er bra, for det er mye mais og kaffe på plantasjene der omkring som lider av vannmangel. Enkelte steder er det blitt helt avsvidd.

Det er mange Masai-bosettinger langs veien fra Arusha mot Babati, og vi møtte mange masai-ungdommer som var malt i ansiktet med hvitmaling som masker, langs veien. Det var litt skummelt, men igjen kunne Paulo opplyse om at de var ute for å vise seg fram, og at det var et slags bli-voksen-ritual masaiene har tradisjon for. Vi så også zebraene igjen, og denne gangen kunne jeg også skimte at det var noen striper på dem. Bildene ble derimot temmelig uklare uten zoom-linse.

Langs veien ser man så uendelig mye forskjellig hvis man følger litt med, det være seg sykelister og gående, skolebarn og gamle folk. Og så er jo den afrikanske naturen fantastisk å se på, om an ser forbi at det er tørt og brunt og til dels fattigslig. Alle de flotte trærne er jo en ting, men bare det å ta bilder av veien (og det som skal ligne vei) kan være veldig spennende. Rismarkene rundt Mwadukani, sør for Lake Manyara er herlig grønne i forhold til «ørkenen» vi passerte tidligere. Bosetningene har hus av alle slags standarder, fra hytter bygd av pinner, jord og strå, til hus bygd av betong, noen har til og med vinduer med glass i. Et hus av jord og stokker tar ikke så lang tid å sette opp, mens et hus av murstein og betong tar adskillig lengre tid, og dessuten koster det mer, så man har kanskje ikke råd til å gjøre det ferdig.

Oppover fra Manyara Estate har de startet arbeidet med å legge betongdekke på veien. Dette kommer nok til å bli veldig fint når de en gang kommer til toppen, men foreløpig er det kanskje bare en tidel av stigningen som er ferdig. Resten av veien er svingete, smal, og ganske rufsete, men kjørbar med landcruiser når det ikke regner. Paulo sa i alle fall at de ikke bruker den veien i regntida, for det blir såpeglatt på leirjorda i regntida. Lake Manyara ligger på 960 m.o.h. mens Dara, som er den høyeste toppen ved der vi kjører opp, er på 2256 m.o.h. Høyeste punktet på veien er nok ikke riktig så høyt, men det sier noe om oppstigningen. Veien går naturlig nok i korte og lange sløyfer oppover, og kan fint sammenlignes med Trollstigen hjemme i Norge, når det gjelder spenning og «Aah» og «Iiik»-faktor. Dessuten finner du absolutt flere «Der ingen kunne tru at nogen kunde bu»-bosettinger i de bratte skråningene inne i dalen. Fikk egentlig ikke tatt noen ordentlige bilder der veien er som mest humpete, for da hadde jeg mer en nok med å unngå å bite meg i tunga eller slå hodet i taket, klamre meg fast i interiøret (setebelter er oppskrytt), og ikke miste kameraet i golvet eller ut av vinduet. Ikke stedet for å drikke brus av glassflaske i alle fall. Nei, den veien må nok nesten prøves for at man skal ordentlig forstå hva jeg snakker om.

Vi hadde en stopp mot toppen av stigningen, der vi kunne se på utsikten mot Lake Manyara og Tarangire, og vi fikk tatt noen bilder. Like etterpå møtte vi Datogaer som var i ferd med å flytte på kyrne sine, og som syntes at bilveien var en flott vei å bruke. Dette er ikke helt lovlig, for det finnes visstnok en annen vei som de skal bruke, men det brydde de seg ikke så veldig hardt om. Datogaene har nok gått den veien lenge før det kom biler og vei, og dermed blir det litt kultur-kollisjon. Det ble en stund litt høylytt munnbruk mellom sjåføren vår og gjeterne, og kufangerne (!) på bilen ble brukt til å dytte kyr som ikke forsto hva som skjedde, eller fant ut hvor de skulle flytte seg. Jeg var litt redd for et par kalver som rotet seg litt nærme hjulene, men så langt jeg fikk med meg gikk det bra med både kveg, hunder og mennesker.

Langt om lenge, og temmelig slitne kom vi endelig hjem til Haydom, og kunne tømme bager og kjøleboks for varer. Godt å være hjemme!

Søndag kveld

Hjelpe meg så trøtt man kan bli uten å gjøre noen verdens ting! Riktignok løp jeg rundt fjellet i morges, men resten av dagen har jeg ikke gjort stort. Å pynte kake er liksom ikke så krevende, selv om det tar litt tid å få siktet melis.

Utsikt fra bananhagen

Tok meg en tur ned i bananhagen for å finne en skjermet plass der man kan sole seg litt, men tror du ikke jammen at det kom vakter den veien også. Riktignok kom de etter at jeg var lei av å ligge i sola (15 min), og jeg var anstendig kledt igjen, men det hadde jo vært greit å ha ett sted der man kan nyte solstrålene uten å måtte tenke på at noen skal ta anstøt av for lite bekledning. Fant tilslutt ut at jeg kunne dele plass ved hus 7, men det varte bare til de første regndråpene traff meg, da gikk jeg hjem heller.

I femtida hadde Victoria og Nina laget avskjedsselskap til Vicky, som reiser hjem til statene i morgen. Det ble da servert nystekte vafler rett fra jernet, og sorbet-isen som Nina og jeg hadde laget, ble også spist til stor begeistring. Virkelig deilig med noe kaldt etter en dag i sola.

Kake ala Elin Mari

Det var deilig med svinekjøtt til middagen, og det var Victoria var spesielt fornøyd med. Og så kom kaken min på bordet, NAM! Veldig god var den, og nesten hele ble spist opp på null komma niks.

Og så gikk strømmen! Skikkelig mørkt ble det, men så tittet månen fram bak en sky, samtidig som vi begynte å venne oss til mørket. Strømmen var borte i kanskje et kvarter, men i kibandaen ble det ordnet med telys i tekrus (teen til Irene ble helt ut på bordet), og vi syns det var litt koselig. Faktisk så lot vi lyset være av da strømmen kom tilbake, så vi kunne fortsette å ha det koselig. Nå har jeg gjespet lenge nok i dag, så nå er det virkelig på tida å legge seg!

God natt!

Helgekos og Godsaker

Bål i afrika-natten

Endelig helg igjen, etter en lang og krevende uke på jobb.

Lørdag morgen, sol inn gjennom den åpne altandøren, varm kaffe og brødskive med banan. Jeg har sovet godt, og føler meg uthvilt, selv om det ble litt seint i går kveld. Var hos Mama Kari og så filmen «Flaskeposten», med Kevin Costner og Paul Newman. Koselig det, selv om filmen er skikkelig trist…

Marit og Sigrid (Tuppen og Lillemor)

Nå står løpetur rundt fjellet for tur, før jeg skal reparere litt tøy på systua. Mine egne ting altså, klarte blant annet å revne dongeribuksa mi på flyet hit. Marit og Sigrid har sydd mye der inne de siste dagene; bleier, sengetøy, gardiner med mer, men i dag er de på lagret og rydder sammen med Paulo.

Etter systua har Nina og jeg en plan som involverer laging av flere typer godsaker. Kaken min fra sist helg er blitt bestilt også denne helgen, og dessuten har vi banan-is på programmet. Vi har fylt frysen med banan og annen frukt, og vi skal plukke litt morbær også, til kakepynt og kanskje noe annet. Jeg fant flere oppskrifter på nettet sist helg, som jeg har lagret, og som jeg har lyst til å prøve ut.

Siden det er så fint vær, har jeg lyst å være en del ute, og det ser ut til å være en mulighet for det i dag J Magdalena kommer straks, så jeg må få på meg fillene, og se litt presentabel ut.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Søndag morgen helt plutselig! Akkurat kommet hjem fra nok en løpetur rundt fjellet, og sitter nydusjet og spiser frokost.

Jostein og Inger Beate

Deilig dag i går, der jeg fikk gjort det meste av det jeg hadde planlagt, inkludert kakebaking og is-laging.

Johanna

Kvelden ble avsluttet i hagen foran leiligheten til nabo Johanna, som snart har vært her som fysioterapaut i 9 måneder. Det var bål og gitar og sang til langt over midnatt. og Johanna hadde laget eplekake som smakte fortreffelig i natten. Johanna skal reise fra Haydom om to uker, og det var veldig koselig å samles en hel gjeng under stjernene i den afrikanske natten.

Tenker jeg må begynne å pynte kake snart, så kan den serveres i kveld under kibandaen, etter middag. Isen står i frysen, jeg smakte litt på den i går kveld, og jeg var i alle fall tilfreds med smaken. Nina var ikke helt fornøyd med prosessen i går, men jeg håper hun skifter mening når hun får sett resultatet og smakt på den i dag. Hvis ikke så kan jeg helt sikkert hjelpe med å spise den…

God tur hjem, Magne!

Flerfoldige forskjellige mennesker kommer til Haydom - og de reiser hjem igjen - men når noen er her lenge blir det litt spesielt når de drar. Magne er en som setter spor når han er på Haydom, og som blir spesielt savnet når han drar hjem, og derfor var det ekstra hyggelig at vi kunne lage en liten avskjedsfest for ham før han skulle reise. Etter middagen på søndag samlet vi oss i bandaen, og de fire «små-pigane», eller «barnebarna» i familiehus fem hadde laget kjempegode småkaker.

Det ble en god og litt rørende stund med over 30 gjester innom. "Barnebarna" hadde laget et kort med hilsen fra alle gjestene, og Magne fikk 3 roser (i tøy) fordi vi er blitt så glade i ham.

Utover kvelden ble det mye synging, og det varierte mellom lovsanger, gospel, norske, svenske og engelske viser med og uten kanon. Det var rett og slett veldig god stemning, og det var godt å være sammen på denne måten. Det er nok litt ualminnelig at vi er så mange norske mzungus her akkurat nå, og Magne sier han ikke har opplevd maken. Magne leste diktet «Den draumen» av Olav H. Hauge, og etter å ha hørt det noen ganger nå, kjenner i alle fall jeg at det går litt gysning nedover ryggen når han leser det. Dette diktet kommer for alltid til å minne meg om tida på Haydom og om Magne.
Deler diktet med dere på bloggen også, og håper dere kan kjenne noe dere også!

DEN DRAUMEN

Det er den draumen
Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

- Olav H. Hauge –
Dagen etter var vi en stor gjeng på flyplassen for å si adjø til Magne, som skulle fly til Arusha. Magne kom selv på planet til Ingar's lastebil, sammen med Victoria, Randi og Malene. Det ble mange klemmer, mye vinking og sikkert noen tårer både her og der idet flyet lettet. Men Magne har lovet å komme tilbake i oktober, og dessuten skal jeg nok en tur til Ulvik, sånn helt plutselig.

God tur til Zanzibar, og god tur hjem, Magne! Vi savner allerede deg og sykkelen!