Galskap – eller kalkulert risiko?

For et år siden ville jeg ikke gjort det, kanskje til og med kalt det galskap – eller jeg ville i alle fall sagt at det ikke var verdt risikoen. Jeg ville trolig sagt ganske nedlatende ting om de som valgte å gjøre det, og ment at de hadde seg selv å takke om de var så dumme. Vel, verden er ikke lenger så svart/hvitt, og i dag velger jeg å se på det som kalkulert risiko – og tenke at det helst vil og godt!

Så hva er det nå jeg har funnet på? Jo, nå skal du høre: Jeg har spart penger, tid, stress og krefter. Jeg har fått en spesiell opplevelse, litt spenning, deilig hvit sandstrand og godt selskap.

De reisende

Altså: Jeg og Irene (+ noen til) har reist med en 30 fot trebåt (dhow) med rustne nagler, 15 hesters påhengsmotor (+ en i reserve om den første skulle ryke), over åpent hav mellom fastlandet og Zanzibar! Sjokkert? Vel, det ville jeg også blitt om jeg hadde lest dette for et år siden. Ikke så sjokkert? Du har kanskje gjort det selv, eller du har ikke hørt om hvor farlig det kan være om det skulle bli dårlig vær, eller noe annet uforutsett skulle hende. Uansett; gjort er gjort, spist er spist – og jeg befinner meg trygt på Zanzibar! Det vil jo helst gå godt!

Vi dro fra Peponi tidlig søndag morgen, i minibuss-drosje til Pangani. Kjente jeg ble litt skeptisk da jeg først så båten, men det kunne da ikke være så ille når de gjør dette flere ganger i uken. Da alle koffertene var vasset om bord (uten å falle i vannet), og alle passasjerene var klare (sju personer inkludert lille Mara) ble motoren startet og vi putret nedover elvemunningen. Zanzibar virket veldig langt unna (4-5 timer), og det ble ikke bedre da Mara kastet opp før den første fyrlykta.

Været var upåklagelig, men det er nå engang sånn på havet at det er dønninger, og bølger – så det føltes litt som om båten ble kastet hit og dit. De hvite klippene ved Pangani forsvant gradvis bak oss, og foran oss lå bare det store indiske hav. En og annen dhow med seilet oppe ble tatt igjen, og noen kom mot oss.

Mara sovnet, og det var kanskje like greit når hun var litt syk. Men hun smilte i søvne der hun lå i baderingen sin, og hun var blid og sulten da hun våknet en time før vi nådde land. Hun er halvt masai, og halvt amerikansk, og i en alder av to år har hun allerede begynt å lære seg tre språk.

Bølgene skvulpet, dønningene duvet, en og annen «sau» ble jaget over havet, og innimellom kunne vi se bølger som brøt mot rev litt oppe i nord. Irene heklet, noen sov og andre pratet ustoppelig.

Vi kom fram til Kendwa etter knappe fire timer, all bagasjen helt tørr, og alle glade og blide. Turen viste seg å være verdt de 30 dollarene den kostet (fly ville blitt $120), og det at vi endte på Kendwa Rocks var i grunnen helt greit for meg. Vi kunne bare slepe våre litt over 100 kg bagasje gjennom sanden og opp til rommet vårt, og så gå ned å bade J Og dagen var ennå ung.