Snorkling på Mnemba

Mnemba - en privat øy - men havet rundt er fritt for alle

Glemte nesten at jeg skulle skrive blogg om dette! Ikke det at det kommer til å bli så masse skriving, jeg tror de fleste bildene får tale for seg selv.
Likevel må det vel nevnes at jeg var her TO ganger, noe som tyder på at jeg syns det var verdt de 25 dollarene (23 andre gang) for en heldagstur, inkludert snorkleutstyr og lunch. Båten vi reiste med het visst Sea Brothers. 

Sea Brothers - legg merke til italieneren ved badestigen...
Dama hans oppe i båten - say no more.

Må jo fortelle om italienerne - eller egentlig bare en av dem - ombord. Snakker om å falle inn i kategorien prototyp... Snakker ikke et ord engelsk, barbert hode, barbert brystkasse og rygg, solbrun, iført speeedo og solbriller, og han flexer muskler både titt og ofte. Så skal vi i vannet. Da må den unge herremannen først ta badehette på (må jo holde den speilblanke issen tørr...), og deretter må han - samt noen flere av hans landsfrender - ha på redningsvest. De kan ikke svømme! Det er vel lov å le litt av det, vel!

Klar for å se om det er noe liv under vannskorpen

Har min egen maske og snorkel, men er ikke sikker på om jeg syns det er en fordel. Jeg tror maska er for stor for mitt hode, fo den lakk og jeg gurglet saltvann, men jeg fikk da i det minste renset bihulene grundig. 

Sånne blå fisker med gul spol - du vet...

Se hun smiler!

Disse blå fiskene kalles faktisk Regal Blue Tang - og det måtte jeg gå på nettet for å søke opp. Det var ingen info om fiskene og hva vi kunne komme til å se, og det var en av tingene som jeg kunne likt å fått vite om, gjerne før vi hoppet i vannet. Det var vel kun info om at vi ikke fikk lov å gå iland på øya - ingenting om at det er forbudt å røre korallene eller ta med seg noen hjem.

Zebrafisk

Mange zebrafisk

Sergeant major damsel - som jeg kaller zebrafisker - var ikke redde i det hele tatt, de svømmte sammen med meg, rundt meg og over meg, og jeg følte at jeg nesten kunne fange en med bare fingrene.

Racoon Butterflyfish

Tror dette kan være en slags Parrotfish, men er langt fra sikker...

Jostein, en av mannskapet og Inger Beate på vei til lunch

Jeg og Inger Beate med båten i bakgrunnen

Etter mange liter med svelgt saltvann, og med temmelig skrukkete hud på fingrene, dro vi til østsiden av Zanzibar for å spise lunch, som mannskapet hadde tilberedet til oss. Det var grillet tunfisk, ris og en slags sursøt saus med grønnsaker. Og oppskåret frukt til dessert. Mannskapet hadde også laget seg grillet calamari, men det fikk ikke vi.

Grillet tunfisk

Grillet calamari

Grillet Inger Beate soler seg på hjemveien

Det ble mange timer i solen, og godt å komme hjem etter en dag (to) på sjøen. Blir trøtt av sånt, så det ble tidlig i seng etter middag. Uansett frister dette sjølivet til gjentagelse, enten det blir på ny tur til Zanzibar, i den svenske skjærgården, eller på Sørlandet.

Ikke så lett å se her, men jeg har kanskje aldri vært å "brun" i hele mitt liv.
Ikke ble jeg serlig brent heller :-)

Stonetown og Prison Island

Stonetown fra sjøsiden

Jaja, jeg må vel innrømme at jeg gjør litt sånne typiske turistaktiviteter når jeg er her jeg også, som å snuble rundt inne i Stonetowns labyrintgater, kikke innom en eller hundre suvenir-/tinka-tinka butikker, går langs strandpromenaden og på museum.

Første ettermiddagen jeg var her fikk jeg litt omvisning av to norske leger som jeg møtte oppe i Ngorongoro, og igjen på flyet til Zanzibar. Må vel innrømme at jeg mistet retningssansen ganske fort der inne i labyrinten, men så lærer man seg rask noen triks og da er det ikke så vanskelig likevel. Man kan nesten ikke gå en meter inne i mange av smugene uten å bli tilbudt all verdens krimskrams og ting; alt fra mer eller mindre forseggjorte Tinka-tinka malerier, krydderpakker, kangaer, skjerf, figurer i alle størrelser av tre eller kokosnøtt, og for ikke å glemme den evinnelige CD’en med «swahilimusikk». Blir gal bare jeg hører en av disse selgerne som går og synger på disse melodiene. Det er typisk sånn man får på hjernen, og jeg har nettopp lett for å få ting på hjernen, som jeg helst hadde sett hadde holdt seg et annet sted.

Ellers er det jo interessant å spasere rundt i gatene, se på husene, kjenne på luktene, se på dørenes utskjæringer – og skvette til når bønneropene gjaller fra minaretene eller kirkeklokkene starter å ringe. Bare for å ha sagt det med en gang: Ørepropper er et MUST, hvis man skal ha en noenlunde fredelig natts søvn i Stonetown. Stonetowns historie er spennende, og påvirket fra så forskjellige kulturer, og det er spennende historier å finne om man bare leter litt. 

Tror jeg trygt kan anbefale dette stedet!

Et av disse stedene er Freddy M'S Café/Perl of Zanzibar Hotel. Gikk inn rett og slett fordi jeg var sulten, og fordi det var lovet god kaffe på skiltet utenfor. De som kjenner meg vet at jeg er veldig glad i god kaffe, men forholdene har ikke vært på min side når det gjelder kaffen i Tanzania. Der inne satte jeg meg ned som den eneste kunden, og tittet litt forsiktig på menyen. Så begynte jeg å prate med det som viste seg å være eieren, han satt bak en pc og jobbet medet eller annet. Han er kanadier fra Toronto, men så ut til å ha bodd en stund på Zanzibar. Han anbefalte at jeg prøvde iskaffen og pitabrød med Hommous – og det angrer jeg ikke på! NAM! Ellers var han hyggelig å prate med, og han kunne gi meg noen nyttige tips om priser, og andre ting på denne øya. Fikk en liten titt på hotell-delen, som har ni rom, og jeg tror jeg trygt kan anbefale det stedet til andre som skal bo i Stonetown. Ligger midt i smørøyet, og veldig sentralt om man ikke vil bruke penger på taxi til hotellene litt i utkanten. I høysesongen kan det være lurt å booke i god tid, men nå i lavsesongen er det vanligvis ledige rom på kort varsel.

Museene i Stonetown er dessverre en trist historie… Jeg har vært på et av dem; Peoples Palace Museum, og det var lite inspirerende, lite opplysende, og temmelig lite forseggjort. Svinset gjennom på et kvarter, og da leste jeg alle plakatene, så alle tingene – og jeg var på do. Håper kanskje at det andre palasset skal være litt bedre, men har mine tvil. Tok ingen bilder...

Etter lunch booket jeg meg en tur til Prison Island, en halvtimes båttur nesten rett vest fra Stonetown. Tok litt tid å få organisert alle (4 svensker fra Örnskjelsvik + meg) som skulle være med, men jeg satte meg ned og tok en Kili, og nøyt livet i skyggen så lenge. Etter at ølet var drukket gikk jeg litt på stranden og tok bilder.

Båtturen gikk helt fint, selv om jeg var litt skeptisk til båt og bølger. Båten het Gladiator, så det betyr vel at den er laget for å vinne eller forsvinne… Ikke akkurat det beste ryktet Zanzibar har på det området… Jeg betalte 15000 Tsh, og det er max man skal gi for turen. Stort sett kan man klare å få det ned i 10-12000 Tsh pr pers.

Meg og en 150 år gammel dame

Vel ute på Prison Island gikk vi opp for å se skilpaddene (Tortois), og dette kostet 4$/7000 Tsh. Hvis man er resident derimot – og husker kopi at resident-beviset – koster det bare 2000 Tsh. Verdt å merke seg for dem som har den muligheten (Residensy er verdt mye i dette landet!) Turen blant skilpaddene var fort gjort, men veldig interessant! De eldste skilpaddene er 150 år og gigantiske, mens det også var noen som var bitte små og bare noen få måneder. De minste var i bur med tak, så ikke fuglene skulle ta dem, mens noen av de mellomstore var i et eget inngjerdet område. De store skilpaddene gikk fritt rundt i parken, og jeg fikk til og med muligheten til å klappe en av dem. Koselig!

En litt mindre kamerat

Vi badet litte grann i bølgene, solte oss litt og så var vi egentlig klare for å dra hjem igjen. Sikkert fint å dra ut til øya bare for å sole seg og bade, men det er begrenset hvor mye sol man orker de første dagene her. Dessuten er det en restaurant (og hotell) på øya, for dem som kanskje syns øylivet frister mer enn meg. Turen tilbake ble litt røffere enn turen ut, da bølene hadde tatt seg opp, men vi kom oss da velbergede tilbake, og godt var det – for det var ikke med redningsvester i båten. Det må man visstnok be om spesielt… Tror kanskje det kan være lurt, jeg!

I tilfelle du ikke skjønte det selv!

Veldig ivrig etter å bli tatt bilde av - herlig unge!

Kendwa Paradize

Legg til bildetekst

Hotellutfordringer til tross – Kendwa er et nydelig sted, og jeg nyter dagene og de fleste nettene her. Jeg våkner ofte av fuglesangen når sola begynner å gjøre seg klar til å stå opp. Tusler gjerne i pysjen ut av mitt kjølige, luftige rom, ut på terrassen utenfor, der jeg kan sitte i en fluktstol og se på at Kendwa våkner til liv. De aller første som kommer ned trappa til stranden er stort sett de som jobber i restauranten – gjestene har gjerne vært oppe litt seint utover natta, og ligger litt utpå. Sola titter ganske snart over haugen, og nede på stranda er det alt noen morgenfugler som jogger eller bader.

Jeg tar meg en dusj J kler meg og går til frokost. Frukt, cereals, egg eller omelett, brød, donut eller boller, smør, syltetøy og peanøttsmør, kaffe, te, varm eller kald melk og juice er det utvalget jeg har. Generelt bedre enn det jeg vanligvis har til frokost… Jeg tar gjerne krydderte her, for Africaffe er ikke det som frister magen min for tiden. En bok er god å ha som selskap til frokost – i alle fall nå som jeg er alene på dette hotellet. Det bor kjente på mitt gamle hotell – og stakkar; de må fortsatt sitte der og vente i opptil en time på at noen skal få klemt nok egg ut av høna til en spansk omelett…

Etter frokost er det på med solfaktor og bikini, og pakke en lett veske til stranden. Greit å ha noe å legge oppå madrassene på solsengene – de er litt slitne, stakkar, både senger og madrasser.  Det viktigste er likevel å ha med vann, for man blir merkelig tørst i denne varmen… Jeg drikker lett tre liter vann om dagen, og glemmer jeg det, straffer det seg med hodepine. En bok er også god å ha, særlig når man må trekke inn i skyggen når sola står som høyest. Så hopper man i havet når det passer og «kjøle» seg ned litt på den måten, med eller uten maske og snorkel – og etterpå kan man stå litt rundt og lufttørke i en svak, deilig bris. Minst hundre ganger om dagen kommer noen og skal selge det ene eller det andre, og det er egentlig et under at de holder ut med de samme lange rekkene med hilsninger mange ganger om dagen – før de kommer fram til hva det er de vil at du skal kjøpe. De samme selgerne kommer sikkert innom fire-fem ganger, og hvis man prøver å ignorere dem så gir de seg ikke da heller. Mange har fine ting de selger; sjal, kangaer, solbriller, smykker og skjell, men det er litt begrenset hvor mange man kan kjøpe når kofferten allerede er stuende full… Kunne tenkt meg et stort skjell, men det har jeg hørt at er ulovlig å ta med seg ut av landet. Kanskje finne ut av det før jeg kommer tilbake neste gang!

Jostein og Inger Beate i strandkanten

Man kan selvsagt velge en litt annen variant på dagen om man syns det kan bli litt kjedelig bare å ligge i sola eller i vannet hele dagen – som snorkling eller dykking på korallene rundt den private øya Mnemba (neste blogg), ta dykkerlappen (Gratulerer Vidar!), bli med på en kryddertur, eller seile inn i solnedgangen – eller som vi gjorde i dag; spasere langs stranden opp til Nungwi. Jostein, Inger-Beate og jeg gikk litt over ti, mens tidevannet falt, og vi spaserte forholdsvis tørrfotet hele veien til Nungwi. På høyvann er det flere steder som ikke er passerbare uten å svømme, og selv det kan være ganske farlig om det kommer bølger som kaster deg mot klippene. Men vi hadde planlagt godt, og trengte bare å vasse litt enkelte steder. I Nungwi gikk vi litt rundt og kikket i noen boder, jeg kjøpte kanga og sjal (!) og så gikk vi for å bade. Deilig å få avkjølt seg litt i vannet, og deretter tørke litt på stranden. Vi inntok god lunch på en lokal restaurant oppe på en klippe, der maten var god og servicen upåklagelig. Etter lunch begynte vi turen tilbake til Kendwa, men nå kjente vi enda mer på varmen, og vi måtte stoppe og bade på en nydelig langgrunn strand, rett ved et hotell med pir ut i vannet. Lekte litt med kameraet i vannet, og prøvde å få til en handel med en av sjal-damene.

Så fulgte vi stranden helt hjem, og jeg sovnet rett og slett i skyggen under en kibanda. Et par bad til for dagen, og så en dusj, før jeg gjorde meg klar for middag – denne gangen på fiskerestauranten oppe i landsbyen utenfor hotellporten. Og det angrer vi ikke på! Så lenge vi får så god mat, og god service, går det greit om vi må vente litt på maten når strømmen blir borte.

Og sånn går dagene – og jeg blir brunere for hver dag. Og av og til litt rød… Men det har faktisk gått veldig bra til nå. En hel dag til, og så til Stonetown og deretter hjem til Haydom. Blir sikkert rart å reise, det er lett å venne seg til gode dager med avslapning og sol og varme. Så det kan hende virkelig at jeg kommer tilbake hit. Skal ikke være vanskelig jeg hvis noen ber meg! Eller så skal jeg nok finne veien helt selv også…

Livet på Lodge/Hotell

Fikk bare lyst til å dele litt bilder og beskrivelser fra de forskjellige Lodgene jeg har bodd på de siste dagene. Det har vært interessante dager, til dels i en luksus som ikke er dagligdags for meg, og jeg har nytt det! 

Kirumuru Tented Lodge var den første vi bodde på. Den ligger oppe på kanten av åsryggen av det som kalles Rift Valley. Jeg fikk telt nummer fire, med fin utsikt ned mot Lake Manyara. Nå var ikke dette et telt helt i den forstand som jeg er vant til å tenke telt. Vanligvis er det ikke innlagt dusj og WC i mine telt. Ei heller en nydelig dobbeltseng eller flislagt golv. Med andre ord veldig fancy, og det var helt greit! Restauranten serverte nydelig mat, og baren hadde flott utsikt – i alle fall til sola gikk ned. Her følger bilder:

Deilig dobbeltseng

Ingenting å klage på på dette badet!

Baren

Utenfor teltet

Resepsjonen

Ngorongoro Wildlife Lodge var litt mer som et "vanlig" hotell – men med en heller unik utsikt fra balkongen. Jeg bodde på rom 60, og det var strøm bare mellom 17-24, og mellom 05-10. Men det var ikke varmt vann på morgenen, i alle fall ikke i min dusj. Rommet hadde to enkeltsenger, og de var ganske gode å ligge i, men ikke noe mer enn det. Til middagen var det buffet, og maten var OK. Kanskje unntatt vårrullene, som var mye bedre enn noen jeg har smakt før! Litt eksotisk å våkne til at en bøffel går og gresser rett utenfor vinduet, og muligheten til å se sola komme opp over dette unike stedet:

Rom med en utsikt du vanskelig kan slå

Fantastisk utsikt fra terrassen

Mandagen ble brukt til transportetappe mellom Ngorongoro og Arusha, inkludert stopp på ganske mange suvenir-butikker. Jeg har kjøpt meg tre smykker og en T-skjorte, så jeg har i alle fall ikke overdrevet. I arusha bodde jeg på Ilboru Safari Lodge i Arusha, mens Vigleik tok på flyet nordover til Amsterdam. Her var det også fint ,men på en litt mindre luksuriøs måte. Stort rom, greit bad, bassengområde med solsenger, og resturant med veldig grei mat. Ulempen eller fordelen (alt etter som hva man vil ha) er at det ligger litt utenfor sentrum, nesten rett nord for Clocktower, på en heller humpete vei, med Haydomstandard. Taxi koster mellom 5-10000 tsh, alt etter hvor i byen du vil til eller fra.

Rommet i hytten på Ilboro Lodge

Neste stopp var Zanzibar, og jeg booket meg inn på et hotell som jeg fikk anbefalt fra mannageren på det forrige stedet. Zenji Hotell og Zenji Cafe & Boutique ligger like ved ferjekaien (persontrafikk), og har bare 9 rom. Hvert rom har forskjellig atmosfære som refererer til Zanzibars kultur og historie, men med god vestlig komfort, som trådløst internett og air-condition. Jeg hadde et rom med delt bad, som er helt greit - bare ikke når man MÅ på do, og noen andre står i dusjen... Jeg hadde også balkong med utsikt til gaten. Ørepropper var helt nødvendig, da det ligger et minaret like ved - og de starter bønneropene på slaget 05:00 hver morgen! På taket har de en cafe, og der serveres frokosten hver dag. Greit utvalg av mat, og GOD kaffe!

Lekker velkomst når jeg kom, og sengen var god.

Etter noen dager i Stonetown gikk turen til Kendwa Sunset nordvest på øya. Her kan jeg begynne med å si at rommet var stort og luftig - når air-conditionen virket,  badet var fint - men store deler av tiden uten vann, og internett har de ikke oppfunnet enda. Kjøleskp og safe på rommet er et absolutt pluss. Telefondekningen er ymse på Zanzibar generelt, men det var mulig å snakke ganske greit hjem til Norge fra rommet mitt. Servicen var mangelvare; de som vasket gjorde en halvhjertet jobb, servitørene på strandrestauranten hadde all verdens tid og litt til, og resepsjonen gav ikke tilstrekkelig eller riktig informasjon når den ble etterspurt.

Sengen var god å sove i
- men jeg liker jo harde madrasser...

Ikke var maten på hotellets restaurant noe serlig heller, men vi fant en God restaurant 10 min unna som hadde upåklagelig mat og service: Essence - Spiser gjerne der igjen! Uheldigvis stengte de etter fire dager på grunn av lavsesong.
Men - hvis man ikke er kravstor til komfort og er ute etter billig og greit er dette sikkert stedet. Dessuten er sol og strand rett utenfor døra, og det er jo gjerne derfor man kommer hit.

Dette er veldig OK!

Mmmmmmmm!

Jeg flyttet altså over til Kendwa Rocks etter fire netter med ustabile forhold med strøm og vann på Kendwa Sunset, og her er det litt mer OK - iallefall så langt. Savner kjøleskapet fra forrige hotell, og noe å henge klær og sånn på, men her har jeg både stabil air-condition og internett (når jeg betaler for det). Litt bedre på service er de også, og frokostbufet, der man slipper å vente på omeletten i 1 time, og kanskje klarer å gjennomsteke egget.

Leser E=mc2 på senga

Rommet heter Zimbabwe og ligger to meter over sandstranden

Sånn kan det gå når man ber om å få rengjort rommet :-)

Rain in Paradize

Så satt jeg her da, på Livingstone Beach Restaurant i det gamle Britiske konsulatet, med en Kilimanjaro øl til høyre og boken "E=mc²" foran meg. - Tenk det du Victoria - at jeg faktisk leser i boken din! Er ikke helt sikker på om det hjelper på forståelsen av innholdet med Kili, men det hjelper litt på humøret. Det regner hunder og katter på utsida, og det ser ganske grått ut i horisonten. Det hadde vært deilig å kunne ligge i solen å sløve, men i stedet «må» jeg tenke dype tanker om vanskelige ligninger, og forholde meg til at i dag er en litt «inne»-dag. 

Tinka Tinka bilder - ikke malt av meg!

Kanskje jeg skulle ta et kurs i Tinka-Tinka-maling? Kunne sikkert gjort STOR butikk på det hjemme… :P eller så kunne jeg svømme i regnet sammen med alle guttene på stranden – det ser ikke ut til at regnet plager dem noe vesentlig. Eller kanskje bare sitte her og akseptere at i dag er det dette som er livet, og at det også er helt greit. Leve i nuet. Hm, enklere sagt enn gjort…

Når jeg ser ut av vinduet mot vest ser jeg Bawe Island, og der ute ser det nå ut til at solen skinner. Men hvor skulle man gjøre av seg der ute om regnet likevel kommer tilbake? Det bøtter nemlig ned, i tide og utide, og alt føles fuktig – selv luften smaker vått. «Then Again», hvis jeg allerede er våt etter å ha badet i turkis-grått hav, har jeg vel ingen grunn til å være redd for regnet? Men kan vel strengt tatt ikke bli våtere en gjennomblaut?!

Nå kom det en kar her og tilbød meg tur ut til delfiner og strand… - skal, skal ikke? Tror jeg må ha meg en matbit før jeg tar noen overilte avgjørelser. Selv ikke på Zanzibar kan man leve på luft alene!

--

Da ble det tur til Kendwa Sunset hotell og her kan jeg kose meg! Flytter hit på lørdag!

Ikke feil dette nei!

Ngorongoro Conservation Area

Whoa! Og så litt ÅÅÅÅÅ, OOOOO, og Joho!

Hvis noen lurer så har jeg hatt en fantastisk dag på safari. Jeg har nå satt meg på terrassen på Wildlife Lodge, med en Margarita til høyre, pc‘en på fanget, og en slående utsikt over kratret rett fram. Bedre enn dette blir det ikke! Når jeg i tillegg kan få en varm dusj om en liten time (det er ikke strøm før klokka fem), god middag senere i kveld, og hyggelig selskap, er det Hakuna Matata å være på safari i Ngorongoro. Jeg kan lett venne meg til dette livet!



Zebra i Ngorongoro Crater

Dagen startet med nydelig frokost etter soloppgangen og en Varm Dusj J Masser av frukt, egg og bacon, god kaffe og ristet brød. Klokka 8:30 kom Elibariki og hentet oss, og etter at han holdt en liten lekse for meg om tipsing av betjeningen, kunne vi reise avgårde. Vi hadde en liten stopp i Karatu for å ta ut penger (en halvtime faktisk, for to av minibankene virket ikke) og så raste vi videre på vakre asfaltdekkete veier opp mot Ngorongoro. Etter hovedporten gikk det over på grusveier, men det merket jeg ikke før vi var kommet nesten til kanten, - et tegn på at jeg har vært en stund i Afrika, kanskje?

Vi valgte ikke å kjøre innom Masai-landsbyen, da det er bare for at vi skal kjøpe noe, eller betale for å ta bilder, og ingen av oss har bruk for mer bagasje akkurat nå. Vigleik har en stor bag som han skal ha med hjem, og jeg har nok å drasse på til Zanzibar.

En struts - å strutse - strutser

Vi entret kratret via en ganske bratt nedstigning, og allerede halvveis ned fikk vi sett de første gnuene. Nede i selve kratret var det ange veier å vege mellom, og Elibariki kjørte rundt etter en plan vi forsto lite av, men det var tydelig at han hadde vært her før. Vi fikk sett en lang rekke dyr, og jeg nevner herved; en Sjakal; fire flodhester; fem Nesehorn; seks Hyener på jakt etter gnu-unger; og 21 (!) løver. Dessuten så vi utallige Zebraer, Gnu, Bøffel, Struts, Antiloper og mange forskjellige typer Stork.

"Bare kom litt nærmere - jeg biter ikke så veldig hardt"
*Jugekors på høyre baklabb*

Spesielt var det fantastisk å se løver på så nært hold, de var i tre grupper spredt rundt i parken. Sju hanner og fjorten hunner, inkludert et «brudepar», hvilket vil si at løveparet verken spiser eller jakter på to uker. På et sted kom en av hunnene helt bort til bilene, og gikk rundt o mellom dem, før hun labbet tilbake til plassen sin. De fleste av løvene lå strødd som om de var neddopet, og de brydde seg lite om biler og mennesker som fotograferte og slamret med bildører. Neida, vi gikk ikke ut av bilen, men sjåføren vå prøvde å vekke oppmerksomheten til løvene ved å smelle litt med døren – uten at hannen som lå tre meter unna engang snudde på ørene.

En liten løvefamilie

"Vi venter på at byttet skal komme nærmere"

"Hva er disse hvite tingen godt for? Er disse spiselige, mon tro?"
"Det lukter kristenmanns blod!"

Flodhestene og nesehornene var på veldig lang avstand, så de fikk vi mest sett i kikkert, men zebraene var nesten så nærme at jeg kunne ha klappet dem. Men bare nesten… Hver gang jeg strakk ut hånden stakk de avgårde, og dermed fikk jeg ikke realisert den drømmen. At jeg ikke fikk klappet løvene har vel bare med at jeg av og til er litt fornuftig, og selv om de «bare» er litt store katter, så har de litt skarpere tenner enn Chilli-pusen hjemme.

Neida, den er ikke død! Bare litt sliten...

Vi har virkelig hatt en flott dag, selv med noen regndråper i ny og ne (men også ganske mye sol), og jeg vil hjertelig anbefale en safari hit til alle som har tenkt seg på tur til Afrika! Ikke sikkert alle trenger å koste på seg den luksusen det er å bo på de flotteste hotellene, da det finnes mange alternativer. Jeg har jo vært heldig og fått et kjempetilbud, og jeg kan ikke klage et øyeblikk på denne opplevelsen J

Antilope i skogen

Ganske fornøyd, ja!

Ja, det er et nesehorn - i tilfelle du lurte...

Tusen takk til Vigleik som har delt bildene sine med meg, da kameraet mitt har hatt bare sporadisk med batteri. Jeg er nemlig en idiot som klarer å glemme laderen til kameraet på Haydom når jeg skal på mitt livs ferie!