Gud signe vårt dyre fedreland

Gratulerer med dagen!

Etter timer med planlegging av årets nasjonaldag i utlendighet, våknet jeg til en strålende morgen på 17.mai. Telefonen lagde revelje klokka seks, og da var det bare opp og kle seg og lage eggerøre, før jeg skulle møte hos Turid og Olav klokka halv sju. Heldigvis var pyntingen unnagjort kvelden før, så da var det «bare» kaffekoking og steking av bacon som sto på programmet før gjestene skulle komme klokken sju. Man må starte tidlig på en dag som denne, særlig da flere hadde tenkt seg på jobb etter litt frokost.

Frokostbordet - mine
knekkebrød til venstre

Det var mye deilig mat og norske spesialiteter, blant annet brunost, kaviar, hjemmebakt brød og knekkebrød, ovnsstekt leverpostei og rørt bringebærsyltetøy. NAM! I tillegg var det masse hyggelige mennesker, god presskannekaffe, og tid til å sitte og prate sammen. Vi hadde planer om en tale på morgenen, men det glemte vi, men vi fikk sunget nasjonalsangen.

Frokost og diskusjoner om viktige
emner i stua hos Turid og Olav

Da frokosten var ryddet vekk, og folket hadde gått til arbeid eller andre aktiviteter, tok jeg meg en liten tur opp i byen for å hente noe hos skredderen. Der var det en helt vanlig arbeidsdag, og ikke noe som minnet om hornmusikk og tog – men langt fra støyfritt, når TV’er, radioer og roperter avløser eller konkurrerer med hverandre. Satt i sola med en ingefærøl på Two Sisters, og bare tok inn livet rundt meg. Alt er så forskjellig fra Norge, og likevel er det noe som er kjent i det hele. Kanskje er det mine gener fra tidenes morgen som kjenner seg igjen, eller det minner om noe jeg har lest, eller kanskje jeg bare blitt vant med livet og stemningen her. Hamna shida, pole pole, karibu – asante!

Barnetoget møter mama Kari

Men sånn kunne jeg jo ikke sitte hele dagen – i alle fall ikke når det var forberedelser til kveldens fest som måtte gjøres. Så da fikk jeg det plutselig travelt med å rekke «barnetoget». Ikke så mange barn her i år, bare en liten gutt, og han sov da vi skulle ut og gå. Derfor gikk jeg og Irene bort på CCU og hentet fire barn der i stedet. Vogna var uten luft i dekkene, så etter å ha vært en snartur bortom gjestehuset for å samle folk, trillet vi opp til garasjen for å få hjelp med luft i dekkene. På veien traff vi Mama Kari, som syntes det var en strålende ide å ta med barna i «tog».

Gode hjelpere i garasjen

Vi måtte vente litt i garasjen, men så fikk vi da også veldig god hjelp med pumpingen når den kom. Og vogna ble absolutt veldig mye lettere å trille. Fra garasjen gikk vi som var med i toget – seks voksne og fire barn – til hovedinngangen, og derfra tilbake til CCU. Da hadde barna vært ute i en time, og flere av dem var begynt å grine – sikkert fordi de var sultne eller trøtte eller begge deler. Mens vi gikk sang vi oss gjennom fire nasjonalsanger, og ropte hurra en del ganger. Var en del som så litt rart på oss, kan du si, men de fleste bare smilte til oss.

Meg, Marianne, Maria, Brede,
og Irene med barna i vogna

Så var det bare å løpe hjem for det var mat som måtte lages, og klær som skulle skiftes, for klokka halv fem braket det løs med fest i hagen hos Turid og Olav. Alle som var invitert hadde med litt mat eller drikke, og det var skikkelig masse godt som sto på buffet-bordet. Men først spilte Maria «Seterjentens Søndag» på fiolinen, så var det nasjonalsangen – fire vers – bordvers og versågod! Maten smakte fortreffelig og jeg må få lov å skryte av at jeg hadde fått kalkunbryst-fileten helt perfekt saftig og krydret. Brunsausen min fra Toro ble derimot ganske så kjedelig.

Mariannes tale

Etter at litt mat var inntatt ble det 17.mai tale av Marianne. Fin tale med alle de viktige og riktige ingrediensene. Sporty gjort å hode tale på Engelsk sånn at de ikke-norske også skulle forstå hva dette handlet om. Etterpå var det kaker, leker i hagen, og satirisk underholdningsbidrag fra våre nederlandske venner, før folk begynt å gå hver til sitt. Jeg ble sittende litt utover hos Turid og Olav sammen med noen flere, men det var jo vanlig arbeidsdag på fredag, så dagen måtte nødvendigvis ha en ende.

Fin feiring om en ikke så storslagen. Ingen kjole- eller hatteutskeielser å rapportere fra Haydom denne gangen, men jeg syns da jeg var bittelitt kreativ i klesveien. Takk sendes til Bjørg for god inspirasjon!

I like to ride my bicycle…

ADVARSEL! Før du leser videre, bil jeg bare advare om at denne bloggen inneholder slanger, rotter, og punkteringer, så hvis du ikke vil vite mer om det: SLUTT Å LESE NÅ, om 6-7 avsnitt, eller få noen til å lese gjennom og plukke ut de delene som du ikke ønsker å høre… Sånn, da er du ADVART!

Jeg har vært på sykkeltur! Overnattingstur faktisk. Syklet fra Haydom og ned til Pete’s Farm i Yaedachini dalen, på baksiden av Harar fjellet. Jeg syklet sammen med Irene, en tur som tar halvannen time ned om man sykler den korte veien. Var litt skeptisk på om det skulle regne, og litt regn ble det – nok til at jeg tok på regntøyet – og så ble jeg enda våtere inni regntøyet enn jeg nok hadde blitt uten. Klamt er et stikkord i 25 varmegrader…

Nederst i bakken på ny-
veien

Ned «ny-veien» fra 2001 måtte vi mest trille syklene, for der var det litt i bratteste laget for komfort, når bremseklossene ikke akkurat er helt nye. Dessuten er den veien ikke akkurat laget av maskiner og belagt med asfalt – den er bygd for hånd og hakke, og vedlikeholdes på samme måte. For mer detaljer se tidligere blogg om emnet: turen til Hadzabeene.

Selv om jeg ikke syklet ned de bratteste stykkene, klarte jeg å slå hjulet skeivt, og det laget veldige ulyder da vi kom ned. Vi visste ikke het riktig hvor vi skulle sykle etter at vi kom ned, men vi valgte nå å følge veien utover mot dammen som de også bygde i 2001. Der begynte vi å bli litt usikre, og måtte spørre om veien. Heldigvis traff vi en som var lærer hos Hadzabeene, og som snakket godt engelsk, og han tilbød seg å sykle med oss for å vise veien. Vi skulle da ta til venstre der ved demningen, så vi var absolutt ikke så veldig langt ute på jordet. Eller vi var i hvert fall på riktig jorde.

Et kvarters skranglete (min sykkel) sykling senere kom vi til farmen, og det var jeg egentlig litt glad for, fordi jeg begynte å gå tom for unnskyldninger for ikke å treffe denne læreren senere, og for ikke å gi ham det norske telefonnummeret mitt. De skal ha for innsatsen disse mannfolkene!

Telt med overbygging for
å gjøre det litt kjøligere

Pete

På farmen hos Pete viste det seg at vi var litt savnet, da de hadde trodd at vi skulle komme mye tidligere. Så Pete var ute og lette etter oss per sykkel, og kona hans hadde kjørt med bilen i motsatt retning. Men da alt var oppklart, ble vi vist bort til teltet der vi skulle sove – en slags safari-telt-lodge. Senger og teppe på gulvet. Fint utedo (det fineste utedoet jeg har sett her), og dusj! Rennende vann fra kranen (regnvannstank) med varmt vann, og en flott bålplass mellom teltene. Vi installerte oss i teltet, og satte oss deretter litt for å nyte de siste solstrålene for dagen – sammen med to nederlandske legestudenter som vi kjenner fra Haydom – mens kona til Pete laget middag til oss. Nydelig mat, og koselig prat rundt bordet – med mange historier fra Pete.

Slangemiddag

Jeg sov rolig og godt etter koselig avslutning av kvelden med å stirre inn i flammene på leirbålet; kun avbrutt av noe krafsing utenfor teltet på natta. Må si jeg skvatt litt, men roet meg fort ned igjen. Har jo blitt vant til litt livlige drømmer, når jeg spiser malariamedisin. Men det kan jo ha vært duer eller det kan til og med ha vært leoparden som har holdt til i området – hvem vet?

Constrictor

Morgenen etter fikk vi deilig frokost, og vi fikk oppleve Pete på rottejakt på soverommet. Han fikk tak i den, og etterpå var vi med og matet den til en av slangene som Pete har på farmen. Jeg husker ikke hvilken type det var, men vi så i alle fall en constrictor (kveleslange), flere små giftige slanger og noen større puff-adders. Det kuleste var å holde constrictoren, og å se den spise en rotte og en fugl. Skulle lagt ut video, men «then again – maybe NOT». Han fortalte at han pleide å gjemme traktornøklene i tønnen der han hadde puff-adder slangene, for da visste han at arbeiderne på gården ville vente med å ta traktoren til han kom.

En liten giftslange hilser på meg...

Det er en ganske stor farm de har, og de lager eller dyrker stort sett det de trenger på gården, men kjører til Haydom eller Singida når de vil ha litt utenom det vanlige. Han og kona har også kyr, griser, geiter, sauer, høner og hunder. Det er også massevis av fugler rundt i trærne, og er det noe Pete kan noe om, så er det fugler. Pete kommer fra Irland, men dro til Afrika (Kenya først) for å leve ut drømmen om å jobbe med fugler og dyr i Afrika.

Rett over klokka ett satte vi oss atter på syklene, og siden Pete mente at det ikke var så mye lengre å sykle den andre veien (bilveien) bestemte vi oss for å prøve den. Og de var ikke bare en gang i løpet av den ettermiddagen at jeg angret på den avgjørelsen. Ikke mer enn et par-tre km fra farmen støtte vi på problemer; min sykkel hadde plutselig ikke mer luft i framhjulet. Så da var det av med dekk og prøve å pumpe for å finne hullet, og her må jeg innrømme at jeg ikke er noe dreven. Jeg har jo vært temmelig heldig gjennom livet og nesten aldri punktert. Irene hadde mer erfaring, og i tillegg fikk vi hjelp av en kar som kom på sykkel forbi. Han syklet hjem og hentet bøtte og vann, og så fant vi hullet. Det var rett ved ventilen, og satt ordentlig kjelkete til. Men vi hadde på lim og prøvde å få klemt det sammen. Så ble hjulet pumpet igjen, og vi fortsatte.

Gode hjelpere er det ikke mangel på her!

En hel km kom vi oss før hjulet igjen var flatt. Nå var gode råd dyre, for det var ingen dekning for telefon der vi var. Men Irene er en meget sporty dame, så hun ville løpe med den punkterte sykkelen, mens jeg syklet ved siden av på hennes sykkel. Vi byttet litt på det, for Irenes sete var i grunnen litt for høyt for meg, men jeg er dessverre ikke like god til å løpe som henne, og jeg måtte gå mye av tida. Vi har regnet ut at turen er på ca 30 kilometer, så den av leserne som klarer å regne litt på det klarer sikkert å komme fram til at dette var en tur kunne bli litt lang… Særlig ettersom det nå var en eneste lang oppoverbakke. Noen kilometer før Kidarafa (11km fra Haydom) traff vi Pete som var på vei hjem etter å ha kjørt de nederlandske jentene hjem. Men han hadde annet ærend, og kunne ikke helt tenkt seg å kjøre tilbake til Haydom enda en gang. Men ha trodde vi kunne få fikset sykkelen i Kidarafa, så da tråkket vi videre i retning dit.

Nå var det ikke så fryktelig lenge til det ville bli mørkt, og vi hadde det litt travelt med å få fikset dekket. Og med litt fekting med armer, og en god blanding av Engelsk, Kiswahili og Norsk fikk vi forklart hva problemet var, og at vi antagelig trengte ny slange. Hamna! Out of Stock! Ikke å oppdrive der. – Men de ville prøve å lime en gang til, noe verken jeg eller Irene hadde noen særlig tro på. Enden på den visa var at Irene og jeg tok feil, og karene på sykkelverkstedet hadde rett. Så derfor kunne vi igjen sette oss på hvert vårt sykkelsete, og tråkke resten av veien mot Haydom.

Vi syklet inn porten på HLH da klokka var kvart på sju, og det er rett før sola forsvinner helt under horisonten, og mørket kommer dettende ut av en sekk. Vi var slitne, sultne og glade for å være tilbake. Vi hadde ikke med mat på turen, så da be det bare en brus og en pakke kjeks på meg hele dagen fra frokost til middag. Heldigvis hadde vi nok vann – ellers er jeg redd det kunne blitt en mye lengre tur… Sykkelen har fortsatt luft i dekket, og den har vært ute på nye eventyr denne uka, sammen med Nina og Teresa, så de gjorde en god jobb i Kidarafa!

I en kontainer

Turid i lagret med engangsutstyr

I noen dager nå har jeg fått lov til å hjelpe Turid med den jobben hun gjør ved å gå gjennom kontainere med klær, medisinsk utstyr og annet som har blitt sendt til Haydom gjennom tidene. Jeg sier gjennom tidene, for noe av dette har ligget her LENGE – altfor lenge… Det er mange kontainere rundt på området til HLH. Og noen lagre i tillegg - et svært et med engangsutstyr, og minst fire rom med tøy og lignende saker.

Det er mange grunner til at ting blir liggende; noe har med mengden utstyr å gjøre, noe har med at man ikke vet helt hva ting skal brukes til – eller har utstyret eller kompetansen for å bruke det på Haydom, og noe har med det at det kommer i en kontainer fullstappet av så masse ting at man «aldri» kommer til bunns i den. Det har helt sikkert enda flere grunner som jeg kunne ramset opp, men det har i alle fall ingenting med utakknemlighet å gjøre – heller har det med at det er en enorm oppgave å holde styr på alt – og at det over tid ikke har vært noen som har tatt tak i disse tingene.

Vi starter med kontainerne med medisinskteknisk utstyr (MTU). Jeg har vært inne i et par av dem – på jakt etter noe så enkelt som blodtrykksmansjetter til de apparatene vi har på ICU – og kommet over ting som har stått en stund… Her om dagen fant vi to autoklaver som sto godt skjult nedi to kasser.

Det er ikke det at tingene ikke virker – selv om det også hender at ubrukbart utstyr blir sendt ned hit – men det mangler opplæring i bruk, opplæring i vedlikehold, og det mangler deler. Noe utstyr har bruk for oksygen under trykk - noe vi ikke har på Haydom. Det finnes mye MTU, men ofte mangler det deler (strøm- og andre kabler), bruksanvisning (nytter ikke å sende med en på norsk, finsk eller italiensk!), eller engangs- og brukerutstyr som må og skal byttes.

Det står for eksempel en god del infusjonspumper på lager – men ingen sett som passer til. Et annet eksempel er at vi har tre typer overvåknings-skjermer på ICU (alle mangler en eller flere kabler samt mansjett til BT-måling), som er mer eller mindre vanskelige å bruke om man ikke har fått opplæring eller har den tekniske erfaringen som skal til for å «knotte» seg fram. Dette er brukerutstyr som det ikke nødvendigvis er mulig å få tilgang på i Øst-Afrika, og når det utstyret som fulgte med er brukt opp eller utslitt, blir resten satt på et lager i håp om at nytt utstyr en vakker dag skal dukke opp – kanskje i neste kontainer…

Og, selvfølgelig, vi har en kontainer med engangsutstyr. Rettere sagt et kontainerhus med engangsutstyr. Dette er det lagret jeg har vært mest inni, og hvor det er størst jobb å få ryddet. Legene (mzunguene) tok en dag rett etter påske, der de gikk gjennom og fikk kastet masse som var gått ut på dato. Men det er fremdeles store mengder utstyr der inne som må gås igjennom, vurderes om det fortsatt kan brukes som det er tiltenkt, evt. vurdere alternative bruksområder, eller rett og slett kaste. Etter det er det også en utfordring å få distribuert utstyret til de rette avdelingene, og få undervist i hvordan de kan og skal brukes. Ikke alt er like selvinnlysende… Og igjen, det er masse utstyr her som er daglig i bruk på sykehus i Norge og vesten, men som ikke er praktiske å bruke her på Haydom, av forskjellige årsaker.

Her er noen eksempler på ting jeg fant på lagret – og som faktisk ikke trengs på Haydom, i alle fall ikke i overskuelig framtid.

Filter til dialysemaskin – en maskin som ikke finnes på Haydom.

Trachealkanyler av fineste sort – i kassevis (det legges inn en eller kanskje to i året på Haydom).

Én transduser til arteriell blodtrykksmåling, og ti atreriekanyler – men ikke noe kabel å kople til overvåkningsskjerm eller utstyr for blodprøvetaking – utgått siden 2002.

Angiografikateter – mulig det kan brukes til noe her som jeg ikke har tenkt på… Men sannsynligvis ikke nå lenger; det gikk jo ut på dato i 2007.

En spiral – neppe noe som det brukes ofte her – men det var jo også bare en, da… som gikk ut på dato i 1988!

Overføringskanyler til antibiotika – men vi har ikke tilgang på engangsbeholdere med væske – noe som er hele poenget med disse kanylene.

At det går an!

Den som tar kaka er pappesken med teksten «Ingen vil ha – send det til Afrika»! Burde ikke overraske noen at ingen vil ha det her heller!

Nå er det ikke sånn at det kjøres like strikt som hjemme på dette med steriliseringsdato – men for å forstå hvorfor det kan være sånn må man nesten komme hit og se hvordan ting faktisk fungerer… Selv om noe er utgått på dato, er det likevel bedre og mer «økonomisk» enn alternativene. Suturtråd kan for eksempel brukes til den ryker når man prøver å sy med den – noe som betyr ca 3 år etter dato. Det er nemlig i veldig mange tilfeller bedre med rent «noe» enn sterilt «ingenting». Ting som kan re-steriliseres er jo fint, for det finnes autoklav her, men mye utstyr som lages i dag er ikke egnet til dette.

Igjen et eksempel fra ICU som irriterer meg noe grenseløst: For «å proppe» en venekanyle som det ikke går en kontinuerlig infusjon i brukes det vanligvis en propp som kommer enkeltpakket. Vel, det er «out of stock» her for tiden. Isteden blir det heller til at sykepleierne åpner en ny venekanyle og plukker proppen av den – for så å legge den åpnede kanylen tilbake i skuffen… Jeg prøver med varierende hell å lære opp flest mulig til heller bruke en propp fra en tre-veis kran (som vi for øvrig har masser av, just gått ut på dato) – som nesten ingen klarer å fatte hensikten med dens egentlige bruksområde – framfor å ødelegge fullt brukbare venekanyler.

Sikkert en god del terminologi her som ikke er lett å forstå for de av leserne som ikke er helsepersonell, da dette er ganske spesielt utstyr, noe jeg beklager. Men det er trolig heller ikke dere som ville finne på å sende sånt utstyr ned hit.

Poenget med denne bloggen er å belyse noen av utfordringene med å sende medisinsk utstyr og annet utstyr til utviklingsland. Det er lett å tenke at «nå blir de sikkert glade for å få så fint utstyr», men så blir det bare liggende på et lager fordi ingen vet hva dette utstyret kan brukes til. Moralen er: Ikke send utstyr uten å sjekke om det faktisk er behov for det dit det skal – og da MED engelsk bruksanvisning. Hvis det ikke kan suppleres med deler og engangsutstyr som passer – i lang tid framover – er det nesten alltid bortkastet å sende hit, hvor det blir stående å støve ned. Ikke send ting som er ødelagt – de er ikke lettere å reparere her i Tanzania. Hvis ingen vil ha det i Norge er det trolig heller ingen som vil ha det i Afrika!

Jeg kunne jo ha lagt ut en liste over ting som jeg har savnet her – og da særlig på ICU – men jeg skal prøve å stå imot den fristelsen, da sannsynligheten for at også jeg skulle gå i fellen og ønske meg ting vi ikke har bruk for er tilstede. Jeg skal innrømme at jeg har laget en sånn liste, men det er mer en prioriteringsliste over hvilket utstyr det er mangel på i dag, og som skal kunne brukes over år – med bruksanvisning og opplæring i vedlikehold…

Fortsettelse følger - da medvirkende noen andre lager...

Nusselige små nurk



Små nurk i lite luksus...

En kveld da jeg kom hjem fra jobb, hørte jeg noen små ynkelige pip som kom fra en kum rett ved ytterdøra mi. Jeg kikket forsiktig nedi der, og der telte jeg fem haler og fem snuter i en levende haug.  – Ja, så er det altså kommet fem nye kattunger til på Haydom. Det vil si; det er fem kattunger som jeg vet om – det er sikkert kommet mange fler, for her fødes det kattunger hele tiden tror jeg. Til bry for noen og litt til glede for oss som har hjerte for sånne nurk.

Disse er så ferske at de enda ikke har fått opp øynene, og mammaen er der og passer på nesten hele tiden. Nina (FK-nabo) har også falt pladask for disse små, og nå har vi gitt mamma-pus litt melk og litt tunfisk, sånn at hun har noe å gi videre til sine små. Mor kom opp av hullet med en gang jeg kom ut av døra i morges, og spurte pent om litt mer melk. Det fikk hun selvsagt, og hun er heller ikke særlig redd meg, nå.

Mor passer på

Men hun har jo flyttet litt rundt på de små, fra en kum til den neste, og det var nok lurt, tatt i betraktning at det kommer noen voldsomme regnskurer innimellom, og da skal det litt til at det ikke kommer vann ned i kummene også. Den de bor i for øyeblikket er helt under tak og sannsynligvis den tryggeste i så måte. Den er også den vanskeligste å komme til for å få tatt bilde av de små, noe mamma-pus sikkert syns er helt greit. Jeg fikk lurt kameraet nedi mens mamma-pus var oppe og fikk litt mat, men det er jo vanskelig å få tatt bilder av noe som man ikke ser.

Pus oppå kummen

Sikkert noen som blir litt oppgitte over å lese om at jeg gir dem mat og sånt, når det er så mange hjemløse katter her på bruket allerede. Det kan jeg også forstå på en måte, men jeg er katte-elsker, og kan derfor ikke la være og syns at disse søte små er verdt litt omsorg, og å få en sjanse til en god start. Dessuten er disse dyrene en liten adspredelse fra all den andre elendigheten jeg ser her, og jeg trenger det innimellom.

Aner jo at jeg biter meg selv litt i halen – jeg kommer ikke til å slippe unna mamma-pus fra nå av. Hun vil nok ikke slutte å komme på døra mi i ukene som kommer…

Å, så uskyldig

Har også hatt besøk av Maia-valpen i dag – hun og pus er «kjempevenner». Maia går bort for å hilse på puse-mamma sånn som hun har lært at små, søte og nysgjerrige valper skal gjøre – og får seg kjapt et par dasker over snuten. Godt det er noen som prøver å oppdra denne bikkja! Hun tygger nemlig på alt, inkludert fingrene og tærne mine, og hun har bæsjet inne hos meg… Men det er litt kos når hun en gang i blant bare ligger stille og sover med hodet i fanget mitt. Nå er hun avlevert til eieren igjen, og det var de vel begge glade for J

Tatt på fersken med mine sandaer!

Når det røyner på...

Det var 1.mai, og det er Nasjonal helligdag her i Tanzania – akkurat som i Norge. Det har vært en travel, tung, og trist dag på jobben. En dag der ting ikke endte slik jeg hadde håpet, og der det vanskelige ikke var helt lett å legge fra seg når jeg kom hjem.
Jeg ble lokalisert til akuttplassene, der de sykeste som trenger mest overvåkning ligger. Og nettopp – der lå det to alvorlig syke barn.

Det ene barnet skulle til røntgen, og jeg og en assistent tok han med dit. Kort fortalt, gutten sluttet å puste mens vi var på røntgen, og jeg måtte bare ta han i armene mine og løpe tilbake til Intensiv – uten seng – det ville tatt for lang tid. Vi fikk lagt han i fotenden på en av de andre sengene, og han ble intubert og stabilisert der og da. Alle var veldig flinke, og alle jobbet veldig godt sammen!

Vi jobbet sammen med behandlingen av gutten hele dagen, og da jeg gikk hjem rundt kokken fem, var det tålelig stabilt. Jeg tok meg en rask tur opp i byen for å hente noe hos skredderen, og mens jeg sto der ringte de fra intensiv som spurte om jeg kunne komme, så jeg skyndte meg tilbake, sammen med doktor Teresa.

Vi (leger og sykepleiere) strevde virkelig for å holde liv i gutten, men vi sto litt hjelpeløse i forhold til hva vi kunne gjøre mer. Da hjertet hans stoppet, startet vi hjerte-lungeredning, men etter 20 minutter var det ikke mer vi kunne gjøre. Det var vondt, og enda vondere å se foreldrene da de forsto at de hadde mistet sønnen sin.

Da jeg gikk hjem fra jobb klokka kvart over sju, var begge barna fra morgen døde. Den andre hadde dødd mens jeg var oppe i byen. Disse barna ville vi kanskje ha mistet hjemme også - det er ikke slik at de nødvendigvis døde fordi vi er i Afrika - men det er litt mer skjelden at jeg opplever at to barn jeg har sykepleieransvar for dør innenfor to timer hjemme. Eller kanskje jeg skal si aldri...

Det er ikke lett alltid med det triste som skjer her, men det hjelper å minne seg selv på at vi gjør så godt vi kan, ut fra de ressursene vi har tilgjengelige, og at vi faktisk også greier å hjelpe mange! Det er godt at vi kan prate sammen om det etterpå – eller skrive det ned, sånn som jeg gjør. Dere får kortversjonen, den lange har jeg skrevet for meg selv, og ikke for publisering.

Folk herfra virker å ha en egen evne til å legge ting bak seg, og ikke tenke mer på det, og av og til misunner jeg dem for det, samtidig som jeg tror jeg lærer mer av å reflektere over og bearbeide slike situasjoner.

Men nå skal jeg også se framover, og bruke tiden som er igjen her til å gjøre mest mulig nytte for pasientene og kollegaene mine her.