Til Kirke

Alteret ligger midt på den ene langveggen

Så kom jeg meg da endelig i kirka her på Haydom. Den lutherske kirka, altså, på vei inn til Haydom by. Jeg er ikke noe morgenmenneske på søndager jeg har fri, men med litt hjelp av vekkerklokka – og tanken på at det var flere som skulle opp på første gudstjeneste – gjorde at jeg kom meg opp og ut – litt seint må vite, men mer enn plenty tidlig i forhold til mange andre…

Jeg klarte ikke å se de to andre jeg skulle gå med, så jeg satte meg langt bak på den ene siden – ytterst på benken, så jeg skule kunne flytte meg eller gå om det skulle vise seg å dra ut. Men flere folk kom til, og jeg ble sakte men sikkert skjøvet inn til midten av benken. Derfra fikk jeg utsikt til å se de to andre, men de satt jo typisk helt i motsatt ende av kirkerommet. Og det var nok en mening med det, for de to måtte opp å presentere seg i kirka, og det klarte jeg å unngå i min ende – ved å synke grasiøst ned i raden, og prøve å ikke synes fra alteret.

Dette koret sang uten bruk av instrumenter

Jeg skjønner jo ikke spesielt mye av det som blir sagt i ei kirke der det snakkes swahili, og liturgien er litt annerledes enn hjemme, men det er likheter også. Dessuten er det jo bare å følge med på det de andre gjør, og så går det nok bra. Fin sang fikk jeg i hvert fall med meg. Det var tre kor som sang i dag, to av dem med synthesizer og dans, det siste var bare sang. Det ene koret ble bedt om å synge den fineste sangen de kunne, men ble stoppet etter et vers, fordi presten ikke syntes det var fint nok. Ble litt mutt stemning i det koret etterpå… Gøy at det ble klappet etter korsangen, selv for de som ble avbrutt.

Gudstjenesten varte litt over to timer, og ble avsluttet med auksjon på kirkebakken. Ble ikke så jeg kjøpte noe, men jeg gav penger til kollekten. Ble litt forvirret av alle de forskjellige hullene man kunne putte penger i kollekt-bøssa – særlig da jeg noterte at folk puttet litt her og litt der – men det var ingenting som antydet hva som var hva, og da er det heller ikke lett å velge. Jeg får bare håpe at jeg puttet pengene et sted der de kan gjøre noe godt for Haydom og folket der.

Etter kirken hadde jeg brunch-gjester, og etter god og lang brunch gikk vi turen rundt fjellet.

Mama na Papa Beauty Saloon



Åse klar for litt luksus

På torsdag var det National Holiday (Union Day) i Tanzania, og siden jeg våknet med hodepine, gikk jeg ikke på jobb. Utover dagen gikk hodepinen over, og jeg kom meg ut av senga og ut i frisk luft.


Jeg hadde lenge hatt veldig lyst til å gå og ta pedikyr, siden fargen jeg fikk på Zanzibar ikke lenger var helt ny og sjarmerende kan man si. Ikke det at jeg viser tærne mine offentlig så veldig ofte her, men jeg ser dem i alle fall ganske ofte selv. Så jeg fikk med meg Aase til å vise meg hvor hun hadde fått ordnet sine negler, og sammen tråkket vi oppover i landsbyen.

Stedet heter "mama na papa", og de spesialiserer seg egentlig i hår og frisørfag, men de har en mann over gata de roper på når noen trenger å få neglene fikset. Så kommer han løpende med kurven full av neglelakk i alle farger, og så er det bare å sette i gang å velge den fargen og eventuelt det mønstret man vil ha. Jeg ville selvsagt ha mønster, for jeg hadde sett noen andre få det, og det var veldig fint gjort. Der jeg var på Zanzibar gjorde de ikke det, og det var faktisk litt skuffende – selv om resten av behandlingen var utmerket der.

Beina ble grundig vasket, neglene renset og pusset – før malingen kom fram. Han var villigheten selv når det gjaldt fotografering, og bare til fotografens ære fikk jeg massasje på den ene leggen også, mens den andre ble det ikke noe på. Neglelakken ble påført med stødig hånd, mens han sang litt for oss – og litt sammen med Aase. Engelsken var ikke så stødig, men det kan jeg ikke si noe på så lenge jeg ikke snakker bedre swahili selv. Han avsluttet med å ha på forsterkning på toppen av lakken, sånn at det har sjans om å holde set litt lenger i dette støvete landet.



Det vaskes




Det renses



Grunnfarge

Litt dekor

Ferdig!

Hele seansen tok rundt 20 minutter, og for dette betalte vi den "svimlende" sum av Tsh 5000,- (knappe 20 NOK) hver. Aase fikk kuule fingernegler, og jeg har fått veldig fine tær! Dem har jeg tenkt å vise fram i helga J


Åses negler



Maternety Ward

Informativt og fint på Maternety Ward

Denne uka har jeg vært to dager og hospitert på Maternety Ward, og det må jeg vel kunne si har vært interessant. Faglig interessant i alle fall, men jeg tror egentlig ikke at jeg har lært noe jeg kan bruke til noe… Annet enn at mødre på Haydom ikke lager særlig mye lyd når de føder, og at ungene her ser ut til å komme med et plopp. Og det er sannsynligvis ikke tilfelle en gang, men likevel den erfaringen jeg har etter to dager og fire fødsler.

Det er en eventyrlig stor mengde barnefødsler på Haydom hvert år, og det sises at dette sykehuset har den høyeste overlevelsesprosenten sør for Sahara. Det fødes i snitt 17 barn pr døgn, og nå har de bygd en flott ny fløy med nye fødestuer og et sectio-rom. Håper de kan få noe nytt utstyr der, for eksempel senger som faktisk kan reguleres.

En av de finere fødesengene

Jeg møtte opp mandag morgen, klokka 0730, og klokka 0750 trakk den første ungen pusten, og begynte å skrike. Og den kom virkelig med et plopp, selv jordmora ble litt overrasket, særlig med tanke på at dette var en førstegangsfødende. Det var en fin liten gutt, og bestemor var med for å passe på han etter fødselen. Jeg bel mer eller mindre overrasket av voldsomt sus i ørene, og svirrende stjerner, og måtte gå ut litt for ikke å svime av. Skylder på varmen, jeg er da ikke så pinglete. Mindre enn en halvtime etter forløsningen stavret den nybakte mammaen seg ut av fødestua og bortover gangen til rom 10. Der var det ikke ledig seng, men hun fikk lov til å slenge seg ned i fotenden hos en annen.

Etter det var det ikke noen som var i fødsel, men jeg fikk være med når de tok ultralyd av de innlagte som fortsatt ventet. Dette var visst for å telle hjertefrekvensen, i alle fall var det det hun skrev ned. Det var en som ventet tvillinger, og hun var diger! Det var en annen der som hadde veldig stor mage, og da målte de hodet på fosteret, og der trodde de det var hydrocefalus (vannhode). Hun tror jeg de valgte å gjøre keisersnitt på.

Helt fram til lunch skjedde det egentlig fint lite, og jeg gikk inn på rom 19-20 sammen med Irene. Det er der de premature og de syke nyfødte blir tatt vare på. På rom 20 er det ca. 32° Celius, for å holde de premature babyene varme, og jeg blir jammen varm jeg også når jeg er der inne. Jeg beundrer Irene som står der inne i timevis med alle disse syke barna, og ote helt alene. Jeg holdt meg mest ute på rom 19, der var det en jentebaby som hadde hatt asfyksi ved fødselen, og som var avhengig av oksygen.

Jordmor Sarah

Etter lunch rakk jeg så vidt inn til nok en fødsel, men jeg fikk da i alle fall med meg at ungen kom ut. Ikke ble jeg antydningen til svimmel heller. Denne ungen var nummer elleve i rekken. Akkurat samtidig fødte det en på nabostua, men den var det noen andre som fikk være med på. Så ble det å sitte der på en krakk og vente da, prøvde å lese litt i en bok for jordmødre, men klaret ikke helt å konsentrere meg. Typisk at jeg valgte den dagen på føden da det nesten ikke skjedde noe – i alle fall sett i forhold til at det i snitt er 17 fødsler i døgnet.

Rett rundt klokka 1530, da jeg egentlig hadde bestemt meg for å gå hjem, satte det i gang med en fødsel bak et skjermbrett ute i korridoren. Det gikk fort det også, og guttungen skreik så det ljomet da han kom ut. Han ble tørka rein, og så fikk han komme opp på brystet til mammaen sin. Denne var også den førstefødte. Egentlig den fødselen jeg syns var den beste – for min del i alle fall, da jeg fikk sett alt det som skjedde veldig godt.

Nå syntes jeg i grunnen at jeg hadde fått nok fødsler, og prøvde å si til Sarah (avdelingslederen) at jeg heller hadde lyst å gjøre noe annet på tirsdag, men det syntes ikke hun var noen god ide. Hadde jeg først avtalt å være der i to dager, så mente nå hun at da fikk jeg gjøre det. Jeg skjønner det egentlig godt, men for min del så var jeg ganske forsynt. Tror egentlig ikke fødeavdelingen er stedet for meg, og tror neppe jeg noen gang vil ønske å bli jordmor.

Ny i verden

Dag to startet nesten som den første, med fødsel rett etter at jeg kom fra Sala. Her fikk jeg være bitte litt mere aktiv, om enn ikke direkte involvert. Denne jenta var litt treig med å skrike, men hun var fin i fargen og hadde god puls og pustet fint, men likevel ville de bagge henne litt helt i begynnelsen. Hun kom seg fint, og fikk komme til mamma ganske fort.

Etter det skjedde atter fint lite på føden, annet enn at de benyttet denne stille tiden til nedvask av avdelingen, og jeg hjalp til med å re opp noen senger. Lunchen kom og gikk, og da klokka var blitt halv tre uten noen action, gikk jeg på en liten tur for å ta litt bilder på sykehusområdet. Da møtte jeg Turid Espegren, og jeg hjalp henne litt i den store kontaineren med alt det medisinske utstyret. Der er det mye rart, ja! Tror jeg må inn der enn annen dag også, og kanskje finne tak i utstyr som kan bli brukt på ICU og de andre avdelingene. Utrolig hva folk kan finne på å sende til Afrika, sier nå jeg bare – og dette tror jeg nesten må bli til en ny blogg ved en senere anledning.

Konklusjonen etter disse to dagene er at fødsler er fantastiske begivenheter, men at jeg har fått min dose for nå, og ikke har noen planer om å bli jordmor. Men jeg hadde jo ingen planer om å bli sykepleier heller i utgangspunktet… Mulig jeg virker litt utakknemlig, men vi er alle forskjellige, og jeg trenger ikke like alt like mye. Det får greie seg at jeg er uendelig glad i alle disse smårollingene når de har kommet ut!

Banankake, kanga og regn

Lørdag ettermiddag, det regner, jeg har just vasset hjem og har nå skiftet til tørt tøy. Tevannet koker, og jeg har satt på litt musikk på Pc’en. Valget falt på Odd Jarle Hanssen og plata «I know this feeling». Følte det passet med litt halvtrist countrymusikk i dette været, og det ser ikke ut til at det skal gi seg med det første heller. En av disse voldsomme regnskurene som fortsetter og fortsetter og fortsetter, og hver gang det ser ut til å skule gi seg, begynner det på igjen. Tror neppe det blir bedre før det blir mørkt nå, så da kan jeg rett og slett se langt etter smør på brødet i morra… Ikke for det, jeg bruker vanligvis ikke smør, og brød det spiser jeg nesten ikke det heller, så jeg kommer nok til å overleve.

Nå slo jammen lynet ned rett her i nærheten, for det blinket og smalt nesten helt på likt! Jeg hoppet virkelig i stolen, sånn skvatt jeg! Jeg har ikke pc’en koplet til verken strøm eller internett, så dere skal se at både jeg og pc’en «står han av». Nå blinket det igjen, men denne gangen var det lengre unna, så det betyr vel at det er på vei bort nå. Jaja, det gir vel godt med vann til åkrene dette da, og kanskej holder det seg grønt litt lenger utover i mai på grunn av dette. Ikke vet jeg egentlig, men jeg trodde liksom at regntida gikk mot slutten i april. Jeg er bare glad til for regnet egentlig, her jeg sitter tørr, varm og mett, og har masse regnvann til både drikking og til koking. Ikke sikkert de kjenner seg like optimistisk de som bor i leirehytter med stråtak på baksiden av fjellet… Og så håper jeg virkelig ikke at de får en sånn regnskur de som skal gå Mount Hanang i morgen.

På syrommet en lørdag

Vel, da har jeg trolig berettet nok om regn, så da går vi rett til neste høydepunkt; kanga. Altså, i dag har jeg lånt nøkkelen til systua, og dit gikk jeg rett før lunch for å sy gardiner(!). Det viste seg da å være ørlite mer knotete enn jeg hadde sett for meg – noen rette sømmer og vips; nye gardiner! Eller – ikke! Joda, jeg har sydd to rette sømmer, liksom i underkanten på hver gardin, men heler ikke er. Jar gav rett og slett opp, mest fordi stoffet var så skakt i forhold til mønstret og fordi jeg ikke hadde den ringeste ide om hvordan jeg skal få disse gardinene til å henge. Kan kanskje si det sånn at opphengene som er her fra før er ganske gamle og i grunnen ganske tungvinte. Men det er kanskje ikke meningen at jeg skal skifte gardiner… Jeg tror dessuten at stoffet hadde hatt godt av en omgang i vaskemaskina før sying, for alle stoffer her er innsatt med en eller annen gugge, men nå er det ikke bare sånn at jeg kan gå og sette på vaskemaskina når jeg lyster. Ser ikke for meg at det er noen ide å troppe opp på vaskeriet på sykehuset for å få vasket gardiner, og jeg kjenner ikke på meg at Magdalena skal få jobben heller. Dette er et tykt stoff og det blir nok veldig tungt når det blir vått. Er jo en mulighet å spørre Turid om jeg kan låne hennes, men vet ikke helt om jeg tør… Det er jo et litt veldig privat prosjekt dette jeg driver med.

Kangaer til venstre, Getenge til høyre

Men altså, det var jo kangaer og ikke gardiner jeg skulle berette om: Jeg har jo kjøpt kangaer i mange fine farger, og de trenger også litt stell. Så jeg har strevd i tre timer med en symaskin der overtråden har gjort mange rare krumspring, og gjort arbeidet tidkrevende. Men nå har i alle fall seks enkle kangaer blitt klipt, kantet, strøket og brettet + fire som bare er blitt klipt. Jada, hadde tilgang på strykejern også J Den siste kangaen ble brukt til beskyttelse mot regnet da jeg trasket/plasket hjemover. Det hjalp ikke vesentlig, men den skulle nå likevel til vask når jeg kom hjem. Nå står det stamp med varmt vann på stuebordet, det er tilsatt OMO, og to kangaer ligger i bløt. Samler opp mer regnvann ute, og vil bruke det til skylling i neste omgang. Og jett om jeg kommer til å bli fin i alle disse kangaene! Ikke vet jeg når jeg skal bruke de, men det finner man vel ut…
Ups! Oppdaget nettopp at jeg har kjøpt kangaer i polyester… Det var ikke helt planen.  Og de er jo typisk de fineste i farge og mønster :P Hva kan man bruke dem til mon tro? Man kan da ikke gå rundt i klær av polyester… Kan man det?

Banankake i afrika

Banankake, ja. Den er straks klar til å inn i ovnen. Kommer til å bli helt suveren, selv om jeg har måttet skrape smørpakken for å få nok smør. Er jo gøy å prøve litt nytt, og jeg fikk veldig skryt for den kaka jeg lagde i går. Suksesser er til for å gjentas!

Var vel sånn at det er pizza på gjestehuset i kveld… Skal, skal ikke? Har lånt bort regnjakken min til Anette som skal gå Hanang i morgen, så det heller veldig mot «skal ikke». Det startet akkurat opp å regne igjen etter fem minutters pause, og nå er det blitt helt mørkt ute. Lammegryte fra Real, er jo heller ikke vondt, så jeg tror nok jeg kan få det trivelig her hjemme i kveld sammen med sykkelen, pcen og fire våte kangaer… 

Dessuten har jeg et lite annet hobbyrosjekt som jeg har tenkt å leke litt med framover. Jeg kaller det bruskork-prosjektet mitt. Har satt alle i sving med å samle korker til meg, så jeg tror dette kan bli en suksess. Greit å kunne legge igjen litt spor etter seg på HLH iallefall...

Og jeg har akkurat fått tips om hvor jeg skal bruke kangaene: Vi skal synge på sala på tirsdag!

Hjemmebesøk – hos meg

ICU - Haydom 2012

I går ettermiddag hadde jeg besøk av folk fra ICU, hjemme hos meg. Det kom 11 stykker, og siden været ikke var helt samarbeidsvillig, var vi inne og ikke ute i hagen som jeg i utgangspunktet hadde tenkt. Magdalena hadde laget en hel haug med Samosa, og Dina hadde vært på handletur for meg, og kjøpt en kasse brus.

Samosa

Jeg tok en kjapp rydderunde i morges, og da jeg kom hjem tok jeg en rask sveip med vaskefilla. Strømmen gikk typisk nok mens jeg skulle varme Samosaen, så de var nok kanskje ikke helt varme da jeg serverte, men de gikk da ned likevel.

Gjestene kom rett fra jobb, og to av seinvaktene kom også, så det strømmet på inn i leiligheten ganske rett over fire. Selvsagt har jeg ikke stoler nok til så mange, ei heller kopper, men det gjør ikke noe i Afrika. Folket trykte seg sammen, og de som ikke fikk stoler satt på golvet. Mens jeg gjorde de siste forberedelsene, satte de i gang med å synge, og en av sangene kunne jeg også, så da stemte jeg i refrenget ute på kjøkkenet. Dette medførte selvsagt latter, for jeg kan jo ikke Kiswahili, men refrenget på denne sangen (Salme 316) kan jeg, selv om jeg ikke helt vet hva teksten betyr.

Vi fikk et kort besøk av det jeg syns er verdens søteste valp, Maja, men det var ikke alle som var enige i det… - spesielt ikke når hun begynte å spise folks ører...

Rett før gjestene kom bakte jeg min første banankake, og jeg syns det var ganske enkelt. Enklere hadde det vært enda om ikke jeg hadde brent opp motoren på min andre håndmikser i forrige uke… Ikke for det – det er så godt som umulig å få rårørsukker til å smelte inn i en eggedosis enten man har mikser eller bruker håndkraft. Kaka ble fin uansett, og god ble den også! Hadde i litt kokos, så den skulle bli enda mer saftig. Andrea kuttet kake med innlevelse, og fikk god hjelp av Neema.

Og så hadde de med gave til meg! Jeg fikk smykke, armbånd og en gigantisk Getenge. Jeg syns stoffet var veldig fint, i grønt, blått, brunt, svart og hvitt. Kanskje jeg skulle prøve å få sydd noe av det her, så kan det bli en skikkelig Afrika drakt jeg kan bruke i mange år framover. Stoffet var mye finere i veven enn de stoffene jeg har kjøpt før, så jeg er litt spent på hvordan det kan bli. Fargene er het likt en annen jeg har kjøpt før, bare mønstret er forskjellig. Jeg ble jo selvsagt behørig oppkledt av Rita og Neema, og Andrea insisterte på å ta bilder under prosessen. Syns jeg ble fin, jeg!

Ikke mindre enn tre andakter klarte vi å trykke inn på de knappe to timene de var her, men det er vel det som kalles team-building her i Tanzania. I tillegg spiste vi, det ble samtalt mye på Iraqw og Kiswahili, og Andrea fortalte litt om kulturen i Norge, og norsk historie.

Så var festen over, og alle gikk hjem til sitt - før mørket kom. Nå har de liksom tatt litt offisielt farvel med meg, selv om det er fem uker igjen av oppholdet. Skal prøve meg på en litt mer uformell greie med bål og "kom som du er" neste gang, selv om dette også var ment å være uformelt... Og så tror jeg at jeg inviterer alle vennene mine på Haydom, særlig de som er mer ufomelle ;-)

En vanlig dag på Haydom

I dag har det vært en vanlig dag. Eller egentlig ikke, for alle dager er jo ganske forskjellige, men dette er en fortelling om hvordan en dag kan utarte seg på Haydom.

Våknet før vekkerklokka i morges – av den enkle grunn at det regnet «kattunger», og det hamret formelig på taket. Skikkelig regn med andre ord, og jeg tenkte med gru på at jeg skulle skli meg opp på jobb. Vel, det var godt å strekke seg noen minutter ekstra under en varm dyne, og så var det godt å stå opp. Litt kaldt vann i ansiktet, en kopp espresso, og så er dagen langt på vei startet. Hjelper med litt mat i magen også, og i dag ble det Ryvita med makrell i salsa – just som om jeg skulle ha vært hjemme.

Salaroom med rosa studenter

Jeg skifter til sykehustøy hjemme, men i dag ble det støvler og regnjakke utenpå, for regnet var ikke riktig ferdig da jeg måtte ut døra. Rapporten går på Swahili, så jeg finner boka etterpå og leser meg opp. Er temmelig fullt i dag, 11 pasienter, og av en eller annen grunn ligger de litt på kryss og tvers.

Når jeg har fått oversikten sånn grovt sett, går jeg på Sala. Det er Andrea (sjefen min) som holder andakten i dag, og etterpå har en fra styret litt å si om saker og ting. Det er styremøte i disse dagene, og det er mange viktige ting å diskutere. Etter Sala får jeg en liten prat med Mama Kari, og litt også med Olav (Direktøren). Her er jeg på fornavn med «sjefen over alle sjefer», men det er jeg vel egentlig hjemme også – selv om jeg aldri har hilst på Jan Roger (Olsen). Det var veldig hyggelig av ham å si at han hadde lest rapporten min fra «Emergency Training» og at vi hadde gjort en veldig bra jobb. Det gav en god start på dagen!

Irrigation

Da jeg kom tilbake til ICU var de faktisk godt i gang med morgenstellet, så jeg gikk i gang med å få tatt vital signs, og skiftning av tomme flasker til gjennomskyll av kateter. De skal jo ikke bli tomme da – sånn egentlig, men det skjer stadig likevel. Noe av grunnen er at vi bare har halvlitersflasker, og da går det fort tomt, og vi har heller ikke Y-sett. Etter morgenstellet la roen seg liksom over avdelingen, studentene flyttet pasienter videre i systemet, tok seg av alle skiftningene, mens sykepleierne satte i gang med daglige oppgaver; Visittrunde, henting av medisiner og andre varer på apoteket, henting av steril gas på Theater (operasjon/sterilsentral), og henting av væske etter forordninger på samme sted.

Akutt-kofferten

Jeg begynte også med mine daglige vaner; kikke inn i medisinskapet og rydde ting litt i system (det var faktisk veldig bra der i dagJ, men mange skjønner rett og slett ikke hensikten med å ha system); påfylling av engangsutstyr i skuffer og skap; testing av Ambu-bager, samt «gjemme» én sånn at ikke alle forsvinner inn til Theater; og sjekking av intubasjonskofferten for å se om det var laryngoskop som virker der i dag (det var det, og det virket J). Deretter ryddet jeg litt i skapet, og satte noen flere merkelapper på boksene der ting er blitt sortert i.

Oksygen skapet...

Andrea og jeg har hatt en prat om prioritering av utstyr som må fikses, eller kastes, fordi det bare ligger og skaper ROT sånn som det er nå, og deretter gikk jeg inn på «roterommet» (store room) og begynte sorteringen. Fikk veldig hjelp av en student en stund, men så ble han hentet til andre oppgaver. Det er utrolig hvor mye konkret søppel det er mulig å lagre på et rom som dette. Og det er ikke sånt som kanskje kan brukes – det er direkte SØPPEL. Tomme bandasje-innpakninger, størknede kateter (!), m.m. I tillegg er det mye utstyr som er stuet inn på det lille rommet, og det er vanskelig å vite hva som virker og ikke. Det er bestilt nye hyller, og de er angivelig under produksjon, så det er håp for en snarlig mulighet til å få det litt ryddig. Dessverre gir det også muligheten for å samle på enda mer skrot og utstyr.

Roterommet -

Mange som kommer til Haydom har med seg forskjellige ting/utstyr/bandasjer som kan være kjekt å ha. Problemet med det er at det ofte bare blir liggende i en skuff, et skap, i en eske, og ingen vet egentlig hva det skal brukes til. OG hvis noen vet hva det skal brukes til, så er det ikke sikkert man kommer på hvor det er der når man har bruk for det, fordi det er stuet bort under bak inni en eske som det står noe annet på... Jeg er av den oppfatning at det er bedre at ting blir brukt, og så får det heller bli tomt.

Mye som er kjekt å ha hjemme, ja til dels uunnværlig, er rett og slett bare til bry for sykepleierne her – fordi de ikke aner hva de skal bruke det til. Har prøvd med varierende hell å få dem til å se fordelen med treveis-kraner, og har hatt flere demonstrasjoner av dens fortreffelighet, men den er nok bare til glede for meg, og plage for de fleste andre...

Skyllerommet

Har blitt «god» på å sette intramuskulært Pethidin her… IV er ikke brukt, og ingen titrering til oppnådd smertelindring. 1 dose og virker ikke det så var det trist, leit, synd. Vi kan prøve Tramadol i tillegg, og/eller paracetamol. – Det underlige er at det som oftest ser ut til å hjelpe! Eller i alle fall ligger de fleste stille og sier ikke så mye om dette med smerte. Ulempen er jo nettopp dette at de ligger veldig stille – noe som kan føre til liggesår, lungebetennelser og andre komplikasjoner. De er innimellom veldig gode på mobilisering på ICU, men studentene blir store i øynene når jeg sier at « i dag skal den og den opp på sengekanten», så dette lærer de kanskje ikke så mye om på skolen. Det har faktisk kommet til fysisk «håndgemeng» når jeg har villet ha en pasient opp med hodeenden. Og det etter at jeg har sjekket at pasienten ikke har hatt spinalbedøvelse. Etter spinal SKAL de ligge helt flatt i 24 timer, enten det fyker eller ryker, og der er det ikke mulig å overbevise om noe annet.

Så var det lunch. Gjestehuset passet bra i dag, både fordi jeg så etter en av mzungu-legene, og fordi Magdalena var opptatt med ting hjemme hos meg. Fikk mettet magen på litt kjøtt og poteter, og med fruktsalat til dessert. Fikk også spurt og diskutert et par ting med dem jeg ville.

Pendaeli på nursing station

Etter lunch var det igjen tid til litt lagerarbeid, men jeg sier ifra hvor jeg er og at de må hente meg hvis jeg kan hjelpe med noe. Så da det kom en ny pasient fra Theater, fikk jeg jobben med å ta imot og starte med observasjoner og medisiner. Me like! Hun snakket godt engelsk og hadde med seg søsteren som jobber på TB-ward, så da gikk det for en gangs skyld greit med kommunikasjon uten å måtte hente noen til å tolke. Jeg prøver å jobbe effektivt, og jeg har sett at noen av de andre har plukket opp ting der – blant annet dette med å kunne gjøre mer enn en ting om gangen.

Akutt-plassene på ICU

Da klokka begynte å nærme seg tre var det meste gjort, og folk satt liksom og hang litt og ventet på å gå hjem. Da kom det en pasient fra Theater som hadde aspirert i forbindelse med anestesi. Det var full gnu med anestesisykepleier og en haug med leger, og ganske fort ble også jeg involvert. Jeg skal gjøre en lang historie kort; legene forsvant – unntatt revmatologen fra Estland – det samme gjorde anestesi og sykepleierne fra ICU. De siste kom tilbake igjen, og litt etter litt fikk vi overlatt oppgavene til dem. Vi jobbet intenst i over to timer, men kunne da extubere pasienten, og hun ble tvert mye bedre med en gang vi fikk ut tuben, og det ser ut til at dette kan gå veldig bra! Hurra! Jeg liker det når jeg får jobbet litt ordentlig, og vi ser resultatet av teamwork.

Aerobicen ble naturligvis nedprioritert denne gangen, så da jeg gikk hjem fra jobb var det rett ut i hagen for å bokse litt. Noen har knabbet tauet og karabinkroken min, så jeg måtte henge boksesekken direkte på ei grein, ben det fungerte da det og. Orket 20 min, da ble jeg lei, og gikk inn og dusjet og skiftet.

Hadde bestemt meg for å spise i byen, på Camp Davis cafe – og jeg rakk nesten ikke å vaske hendene og sette meg før maten var på bordet. Min kollega Pendaeli er søster til han som driver caféen og hun kom og holdt meg med selskap mens jeg spiste Ugali med kjøtt. Jeg var sulten, og maten var god, så da var jeg fornøyd.

Kvelden har blitt brukt til litt lesing og til å skrive blogg – og i morgen er det en ny dag på ICU.

Emergency Training

Denne bloggen skulle vel egentlig vært skrevet for lenge siden, men det har ikke blitt noe av, og nå er den jo blitt aktuell igjen.

I februar kom to fantastiske amerikanske sykepleiere til Haydom. Fantastiske både fordi de kom på et tidspunkt da jeg virkelig trengte noen som kunne forstå hva jeg strevde med, og rett og slett forde de er bare fantastiske. Karen skulle være på Haydom i en knapp uke, men Rachel skulle bli i en måned. Vi jobbet samen på ICU, og vi fikk virkelig kjempet noen kamper sammen den uka. Vi vant gang på gang, og noen ganger tapte vi, men vi fikk vist hvordan det å jobbe sammen for å gi pasientene den beste behandlingen, både gir resultater, og en bedre stemning i situasjonen.

Før hun reiste hjem holdt Karen en leksjon for de ansatte etter Sala, kalt “Assessment & interventions of basic emergencies”, og etter denne leksjonen ble det vist interesse fra forskjellig hold angående mer opplæring innen dette emnet.

Sammen med Rachel og Beatrice fra diabetespoliklinikken begynte vi derfor å planlegge undervisning og praktisk trening for mindre grupper i HLR og grunnleggende livreddende førstehjelp. Rachel måtte dessverre reise hjem før vi kunne begynne kursingen, så da ble det opp til Beatrice og meg å få dette til å rulle. En av de grunnleggende tingene vi tenkte på i dette prosjektet var at undervisningen skulle være for alle av det medisinske personalet, både sykepleiere og medical assistants (hjelpepleiere). Mange av de ansatte forstår ikke så veldig godt engelsk, eller kan det ikke godt nok til å kunne virkelig forstå det som det undervises i. Dette ville vi gjøre noe med, og vi valgte derfor at undervisningen skulle gå på både engelsk og swahili. Leksjonen til Karen ble noe forenklet, noe ble lagt til, og alt ble oversatt til swahili.

Instructors

Vi satte av tre dager, og det var med stor spenning vi ventet på om noen ville komme. Vi hadde invitert de ansatte på Surgical Ward I og II, TB Ward, Lena Ward, ICU og Medical Ward. Grupper på mellom fem og ti personer tenkte vi var passe, og vi hadde lagt opp til ni omganger med to timers undervisning, fordelt på tre dager. Brus var kjøpt inn, Anne hadde fått komme ut av kontaineren og kofferten, og vi hadde rigget alt klart på Diabetespoliklinikken. Vi valgte å ha det der, fordi de har et passe stort undervisningsrom, og fordi det ligger nært alt (unntatt Lena Ward).

Stabilt sideleie i praksis

På første undervisningen kom det 10 personer, og det var kjempeinspirerende! Vi startet med en PowerPoint-presentasjon på min pc (rommet er lite nok til at folk kan se skjermen), der jeg underviste på engelsk, og Beatrice oversatte/forklarte på swahili. Dette var nok det de fleste syns var kjedeligst… Men sånn er det vel litt med teori… Deretter viste vi litt film med basal Hjerte-Lunge-Redning, og vi gikk grundig gjennom prosedyren. Vi gikk også gjennom hvordan man gir frie luftveier, og hvordan man legger en pasient i stabilt sideleie. Den siste delen av undervisningen var det deltagernes tur, der de fikk praktisk øvelse i disse tingene.


Hjerte-Lunge-Redning med to sykepleiere

Selv om det ble litt knising til å begynne med, ble det etter hvert mye bra å se, og det virket som om folk syns det var gøy å prøve noe de ikke hadde gjort så mye av. Beatrice og jeg vekslet på å være pasient når de skulle øve på sideleie, for damene syns det ikke var så gøy å ligge på golvet iført kjole eller skjørt. Anne ble «reddet» i mange omganger, for alle skulle prøve både kompresjoner og bruk av Ambubag. Munn til munn var utelukket for de aller fleste, og selv om mange sa de kunne ha brukt det på ektefelle og egne barn, så var det det lengste de ville strekke seg. Selv ikke med ansiktsduk var de interessert i å prøve dette i undervisningen.

Vi tok en god del film og bilder fra undervisningen, og dette er det plan om å gjøre tilgjengelig, slik at det kan brukes om noen skal ha undervisning senere.

Vi hadde som mål å få 54 personer gjennom kurset, og vi klarte 59! Tilbakemeldingene etterpå har vært veldig positive, og de var mest fornøyd meg at det var praktisk trening. Det meste av annen undervisning her er teori, og derfor likte de at det ble litt «hands on». Hjelpepleierne var særlig glade for å bli tatt med; flere sa at nesten aldri fikk være med når det var undervisning, eller at det var så avansert/vanskelig at de ikke hadde mulighet til å forstå hva det dreide seg om.

Jeg mener stadig at man bør lære «å krabbe før man skal lære å gå», og hvis man ikke forstår det grunnleggende er det vanskelig å kunne hoppe opp til neste nivå. Jeg brukte så enkel engelsk jeg kunne få til (noe som definitivt ikke hadde gitt meg «6» i engelsk på en norsk skole), og forklarte til tider på banalt enkelt vis. Men hvis det er det som skal til, så er jeg villig til å begynne der. Selvsagt var det uvurderlig at Beatrice kunne oversette til swahili.

Staben: Beatrice, meg og Anne

Håper jo at noen andre vil finne det positivt å følge opp dette videre, men det er jo noe som tiden vil vise. Vi har i alle fall lagt et grunnlag, og laget litt tilgjengelig materiale om noen føler at det kan være nyttig. Har skrevet rapport til ledelsen også, så får vi se hva som skjer med det! Alle vil i alle fall få deltagerbevis, og alle fikk brus etter endt undervisning.

---

Nå i april har vi også hatt førstehjelpsundervisning for de som kjører ambulansene her, men da hadde vi litt annet fokus. Vi fokuserte i denne omgang på tre ting: Frie luftveier, stanse ytre blødninger, og holde pasienten varm. Kan jo høres litt for enkelt ut, men med tanke på at sjåføren er alene i bilen, og ikke har noe utstyr å hjelpe seg med, er dette det som faktisk kan være med på å redde liv. Vi snakket også en god del om å behandle pasienter med mulig hode og nakkeskade forsiktig. Dette er veldig aktuelt her, da det er vanlig å slå hverandre i hodet med noe hardt om man havner i en uoverensstemmelse. De øvde også på å legge nakkekrage, men vi har bare én på huset, så per dags dato er det ikke noe de har mulighet til å bruke i praksis. Men de har i alle fall øvd på å legge bevisstløse pasienter i stabilt sideleie og stabilisere nakken under transport til sykehuset.

Har jo sett litt hva de har i disse ambulansene, og det er ikke mye! Det er tre ambulanser på vakt, med en sjåfør hver. Bare ved fødsler ute er det en person ekstra med, nemlig en jordmor fra føden. Så de må benytte seg av familie, venner og naboer når pasienten skal flyttes fra skadested til bil. En av bilene har en ambulansebåre, men denne mangler madrass, og har bare et laken rett på metallet. De andre bilene har kun madrass. Jeg har som mål å få et teppe i hver bil, men det kan jo bli en kortvarig glede, da ting har en tendens til ikke å bli lagt tilbake etter bruk. De har visst fått enkelt førstehjelpsutstyr en gang, men når det var brukt opp, var det ingen som prøvde å finne nytt.
Skulle ønske jeg kunne forstå hvorfor de ikke ser at dette er utstyr som gjør jobben deres lettere, og at de ved å vedlikeholde ting, gjør seg selv en tjeneste. Men dette gjelder jo ikke bare ambulansen, det er en gjenganger på HLH. Det finnes selvsagt unntak, og de unntakene er jeg veldig glad for, for det kan bety at det er holdningsendringer i emning. Men skal man være realistisk, så er det noe som kan ta LANG TID! Håper det kommer noen til Haydom som kan få dette til å skje.

Men det ble nok ikke meg…

Road-trip i en Toyota Sprinter

Så ble det et lite afrikansk eventyr i påska også J

Utsikt fra Universitetsområdet mot sentrum av Dodoma

På torsdag kom Selina (Sanka) og lurte på om jeg kunne ha lyst til å bli med til Dodoma og besøke Loema (Moshi) i påskehelga. Hun kunne stille med bil, og det tar jo bare seks timer en vei. Skjønner ikke hvorfor, men jeg måtte tenke på det litt før jeg sa ja, og klokken 04:20 søndag første påskedag kom de for å plukke meg opp. De, ja. Jeg var jo temmelig naiv som kunne finne på å tro at det bare var vi to som skulle avgårde. Bilen var allerede fylt til randen da jeg ble plukket opp, men jeg var privilegert og fikk sitte framme.

Foruten meg var det en sjåfør (Samueli), hans kone, to barn (sju og ett år), og en mann til som jeg aldri fikk snakket noe med egentlig. For det var jo midt på natten og jeg var ekstremt trøtt. Jeg sover jo vanligvis veldig godt i bil her i Afrika, og humpete vei er ingen hindring. Jeg sov meg faktisk nesten helt til Dodoma, og da vi kom dit klokken 10, var det bare ved hjelp av en boks Red Bull at jeg klarte å våkne. Dermed kan jeg ikke berette særlig mye fra turen, annet at vi hadde en tissepause et eller annet sted etter at vi traff asfaltert vei. Tenkte der jeg sto ved siden av Toyotaen til Selina; «dette kunne nesten vært hvor som helst i verden – bortsett fra varmen og Baobab-trærne som var overalt.

Varmen, ja… Det var i alle fall ikke frysevær i Dodoma, så jeg hadde vel egentlig ikke behøvd å ta med jakke og langbukse på tur. Men det var jo litt kjølig på Haydom da vi dro, så det var best å være på den sikre siden. Svettet og følte meg rett og slett uggen der vi satt i bilen og ventet på at Loema skulle komme og møte oss. 
Men alle plager rant av meg da jeg fikk sett Loema, for hun hadde stor kul på magen! Å du – så herlig det var å se henne igjen! Det er tre år siden jeg så henne sist, da satt vi på fiskebrygga i Kristiansand og spiste is! Hun var så fin, og så frisk, og ganske så lykkelig! 37 uker på vei kunne hun fortelle, og jeg gledet meg stort.

Vi kjørte hjem til henne og mannen – en liten leilighet sammen med flere andre familier – ikke langt fra universitetet det Loema studerer til Bachelor i sykepleie. Hun har Diploma fra før, og er altså sykepleier fra før, men dette er utdanning mer likt den vi har i Norge. Vet ikke riktig hva Diploma kan sammenlignes meg i Norge, men det er i alle fall ikke det samme.

Litt senere på dagen gikk vi en tur bort til Universitetet hun går på, og kikket litt på det. Vi kjørte også opp til det andre STORE – og nye – universitetet i Dodoma, og der kan du si de har litt av et område. Kunne sikkert plassert 10 Norske universiteter inkludert studentbyer på området, og likevel ville det være god plass. Er god plass der nå også, for de har ikke på langt nær bygd ut en fjerdedel av området. Merkelig at jeg alltid får så lyst å studere når jeg kommer inn på et universitet. Et eller annet fag – et år eller et semester. Man er vel aldri helt for gammel til det, vel?

Etter omvisningen satt vi litt på en kafe og ventet på kylling som vi skulle ha med hjem til middag. Koste oss med masse mat, koselig prat, og etter hvert litt Scooby-Doo film. Det ble ganske tidlig kveld for de fleste, jeg delte seng med Selina, og sovnet temmelig fort. Det var skrekkelig varmt på natta, og til og med et tynt laken var for mye å ha på seg, men søvnen innhentet meg likevel. Selina hadde avtalt at vi skulle kjøre fra Dodoma ikke så lenge etter åtte på morgenen – så da er det ikke noe å klage over at klokka ble rett før ett før vi kom oss av gårde. Godt å få hilst på Loema etter så lang tid, og litt trist å reise igjen, men jeg har lovet henne å komme tilbake før jeg reiser hjem til Norge.

Hjemturen var mer opplevelsesrik enn turen til Dodoma; for det første var jeg mer våken; for det andre gav jeg forsetet til en som trengte det mer enn meg; og for det tredje syntes motoren at det var vanskelig å holde et jevnt turtall, og den valgte å hoste og harke før den tilslutt stoppet. Heldigvis hadde vi en sjåfør som hadde vært på biltur før, og som hadde litt mer en gjennomsnittlig peiling på motorer – i motsetning til meg, som knapt vet forskjellen på radiator og spylervæske… Jeg syns det hørtes ut som tett luftfilter (ja, for DET har jo jeg peiling på – dah!), men Samueli fikk i alle fall renset ut noe rusk fra bensintanken og da gikk det bedre – en stund. Vi hadde tre stopp før han klarte å få den til å gå ordentlig, og motbakker syns bilen var rett og slett vemmelige. Var en stund litt redd at vi skulle bli stående der ute i bushen mellom Dodoma og Singida. Dette er heldigvis den asfalterte bushen, men likevel…

Vi kom oss til Singida etter fire og en halv time, og det er ikke så verst, når man regner inn biltrøbbel. Der sa folkene på verkstedet at bensinpumpa var gåen, men det trodde ikke Samueli noe på, og vi valgte å kjøre videre uten å bry oss om «gode» og ikke minst dyre råd fra luringene i Singida. Den byen har rykte på seg for å være der alle som stjeler, jukser og lager trøbbel kommer fra, og jammen bekreftet de ikke den påstanden denne gangen også. Vi hadde en liten matbit i Singida, og sola var på vei ned før i kjørte videre mot Haydom.

Allerede etter noen hundre meter var vi på vei i feil retning, og det tok litt tid før vi fant fram til riktig vei mot Haydom. Etter å ha sett på kartet i ettertid er jeg temmelig sikker på at vi i alle fall ikke kjørte samme vei som dagen før… Og det ble mørkt. Mens vi hadde vært i Dodoma, hadde det regnet på veien, og den var til tider temmelig utfordrende for en liten Toyota. Et sted ute i bushen (og nå snakker vi ordentlig bush!) var det en buss som sto litt sånn halvveis på sida, og sperret hele den kjørbare delen av veien. Det var ganske mange folk som sto og hang rundt denne bussen, men vi fikk vite at den hadde kjørt seg fast dagen før. Jeg håper jo at disse som sto der og hang ikke var passasjerene, men i Afrika kan man aldri vite. Vi kom oss forbi via en halvkuttet åker – og bare etter at Samueli hadde gått opp veien med lykt for å vite hvor det var mulig å kjøre. Deretter kjørte vi feil i alle fall to ganger, og hadde motorstopp en gang til.

Det skal sies at det var med glede jeg så Haydom lyse mot oss i mørket da klokka var blitt over ti på kvelden. De siste to timene hadde jentungen på sju sovet på fanget mitt, og beina mine sov godt de også da jeg skulle gå ut av bilen. Måtte bruke litt tid på å finne balansen før jeg kunne stå på egenhånd. Men alt endte vel, og jeg fikk et nytt eventyr å skrive om i bloggen J

---

Og for å toppe dette; så ringte Loema meg på tirsdag kveld, og fortalte at det hadde kommet en liten jente-baby til verden! Nå ble det altså fødsel i uke 37, og dette skjedde bare noen timer etter at vi hadde kjørt fra Dodoma. Velkommen til verden lille under! Fantastiske nyheter! Mitt hjerte gledes stort, og jeg er ennå mer bestemt på at jeg må tilbake til Dodoma før jeg reiser hjem. Får nesten daglige rapporter fra Loema, og alt går bare bra!

On the move

Farvel Zanzibar - måtte vi sees snart!

Zanzibar Airport klokken 09:55 1.april. På billetten står det boarding 09:50, men flyet jeg skal reise med til Dar es Salaam er ikke ankommet enda. Blir spennende om man rekker flyet videre fra Dar da… Svetten siler, selv om det er forholdsvis frisk luft her inne, skulle tro jeg hadde løpt fra Stonetown. Det har jeg da ikke, for min gode venn Frank G. kom på pletten klokka ni og hentet meg. Bare jeg som var litt sein med utsjekkinga…

Jeg har ikke bestilt hotell i Arusha, og er veldig usikker på hvor jeg skal velge å bo i natt. Prøver å komme gjennom til hotellet rett ved Landcruiseren, Joshmal Hotel, men får bare beskjed om at anropet blir avvist. Tror likevel jeg tar taxi dit fra flyplassen, så kan jeg i alle fall få kjøpt billett til Landcruiseren i morgen. Håper det er mulig å få to seter, så jeg slipper å ha det så innmari trangt. Lang nok tur uansett, liksom.

Litt rart å skulle reise hjem til Haydom nå, har liksom blitt litt vant til livet på ferie. Samtidig er det helt greit, og det skal bli godt å treffe igjen de jeg kjenner på Haydom, og bli kjent med alle de som har kommet mens jeg har vært vekke. Blir litt rart å komme dit også, når det er så mange som har reist som jeg ikke har fått sagt «på gjensyn» til! Og så blir det spennende å feire påske på Haydom. Jeg skal jobbe en del tror jeg, forberede prosjektene til etter påske, og kanskje bidra med litt annet også. Det kommer en delegasjon fra Sørlandet sykehus i mai, og det har jeg tenkt å forberede meg godt til. Hovedsakelig tenker jeg da på teknisk utstyr til ICU, og hvordan dette skal håndteres. Vi får se, får ta meg en liten prat med Andrea og kanskje skrive litt til Ole Petter.

Der landet faktisk flyet til Dar, bare 25 minutter etter skjema, så da er det kanskje likevel håp om å komme til Arusha i dag. Best å pakke meg sammen og komme meg på flyet – ville jo vært litt teit å bli glemt igjen fordi jeg sitter og skriver om fly som er seine…

På Zanzibar Airport

Etter litt «løping» i Dar es Salaam, kom jeg meg gjennomsvett på flyet til KIA, og med forestillingen om at bagasjen min var blitt igjen, fordi jeg ikke tok den gjennom tollen, satt jeg svett og ekkel på flyet og regnet på hvordan jeg skulle komme meg til Arusha. Dollarene mine lå i ryggsekken som ble sjekket, og hvis den da var igjen i Dar, så var rådyra svingode! Precision Air var i alle fall på tida ut fra Dar, og flyturen var helt grei med unntak av litt turbulens rett før KIA.

Og alt ordner seg for snille piker – også dem på 39 – så da jeg kom til KIA var sekken min nummer 6 på bagasjebåndet, jeg fant alle dollarene mine, og for å toppe det hele og gjøre dette til en fantastisk bra opplevelse, fant jeg en Shuttlebuss som gikk til Arusha for kun 10.000 Tsh! Nå gjenstår bare billett til morgendagens biltur, og et sted å sove i natt. Og det er ikke egentlig noe problem, bare en mindre utfordring.

Jeg er eneste Mzungu på denne bussen, men det ser ikke ut til at de andre har lagt merke til det engang. Er det jeg som har endret meg, eller er det Arusha???? Aner ikke hvor denne bussen stopper, men det finner jeg vel tidsnok ut. Buss-stasjonen er kanskje en passelig gjetning, men man vet jo aldri. Er fortsatt litt (positivt) overrasket over at dette tilbudet fins, jeg har alltid hørt at den eneste måten å komme seg fra KIA til Arusha er med taxi. Skal reklamere vidt og bredt for dette tilbudet, er like bra som en norsk flybuss. Vi har til og med setebelter! Men kanskje det bare er for de som reiser med Precision Air…

Da er jeg installert på Joshmal Hotel i tredje etasje, med utsikt over Arusha og Mount Meru.  Koster 45.000 Tsh for en natt i singelrom når man er resident – $40 hvis ikke. Jeg har allerede rukket å bestille billetter til Haydom via Elifadhili, og jeg har vært innom på Shoprite. Skulle ikke ha noe, men du vet… Men så er det kanskje siste gangen jeg er i Arusha før jeg reiser hjem, og da tenkte jeg litt langsiktig :P I alle fall begynte det å høljeregne idet jeg sto i kassa på Shoprite, og jeg måtte bare ta en taxi tilbake. Nå tror jeg jeg blir her og ordner med blogg og sånt resten av kvelden. Er restaurant her på hotellet, så den kan jo med fordel sjekkes ut.

39 år – du verden som tida går!

Sitter her i en solstol på terrassen utenfor Zimbabwe-rommet mitt. Startet dagen klokken O630 med et morgenbad. Brukte halve natta på den ene katastrofedrømmen verre enn den andre, og fant ut at det var like godt å vaske av seg hele greia i soloppgang og bølgeskvulp. Så langt virker det som om verden ikke har gått under enda – og det er et brukbart utgangspunkt for å feire at man lever og har det bra – selv om man begynner å dra på årene.

Nå er det på minuttet akkurat 39 år siden jeg så dagens lys for første gang, og jeg er i grunnen ganske fornøyd med livet mitt så langt. Jeg har fått oppleve mye spennende, morsomt og interessant; jeg har reist mye; jeg har mange veldig gode venner som jeg vet tenker på meg i dag og alle andre dager; jeg har en utfordrende og spennende jobb som gir meg muligheten til å oppleve alt det jeg opplever akkurat nå; jeg har et godt sted å bo i en by der jeg trivesveldig godt; jeg har en familie som bryr seg om meg og som jeg er glad i; og jeg har en nydelig kattepus som venter på meg når jeg kommer hjem i juni! Jeg er veldig takknemlig for at jeg har alt dette!
Sjekker ut fra hotellet om 20 minutter, og da kommer Frank D. og henter oss i drosjen sin, og så bærer det til Stonetown for dagen, sammen med Jostein og Inger-Beate. Jeg har booket rom på Zenji hotell igjen, syns det passet å dra tilbake dit. I morgen skal jeg fly fra drømmeøya Zanzibar til Arusha, og så blir det vel Public Landcruiser til Haydom på mandag morgen.

Nå har vi kjørt fra Kendwa til Stonetown, og akkurat nå sitter vi igjen på Zenji Café & Boutique. Jeg har fått klem av hotellmanageren, og jeg har fått klem og Espresso og Milkshake av Inger-Beate og Jostein. Jeg har også fått muffin av kafédama, og det var jo veldig søtt av henne J Inger-Beate redigerer film for harde livet, mens Jostein jobber med reservering av båtbilletter og hotell i Dar-Es-Salam. Etterpå tar vi oss nok en tur ut i byen, men det hadde vært kjekt å kunne sjekke inn på rommet først. Fikk rommet Taste of Culture denne gangen, men syns nesten Treasure Chest var finere. Dessuten lukter badet så sterkt av møllkule at det nesten ikke går an å puste der inne.

Da er det nesten blitt første april, og jeg har hatt en bursdag jeg nok kommer til å huske J Etter en runde i byen spiste vi lunch på Forodhani, og så var det litt mindre tid enn det skulle ha vært for å rekke ferja. Men alt går, og de kom seg med båten over til Dar. Jeg slappet av litt i aircondition med film og telefon fra mamma, før jeg begav meg på en ny runde i byens gater. Fikk handlet noen småting denne gangen også, og fikk tatt litt er bilder av byen.

Dowh i solnedgang på Zanzibar

Avsluttet ettermiddagen med å se solnedgangen over Prison Island, mens jeg hadde en hyggelig samtale med en mann som jobbet som guide på Serena Hotel. Vi pratet om litt løst og fast over hver vår cappuccino, og jeg fikk vite mye spennende av han. Så var det å gå raskt «hjem» til Zenji, dusje av seg litt støv og svette, og ta på silkekjolen. Har jeg nå først drasset på den fineste kjolen min helt til Zanzibar, så skulle det vel bare mangle om ikke jeg hadde den på til bursdagen min.

Jeg møtte Vita på Forodhani, og så tok hun meg med – via bakgater og smug – til Emerson Spice Hotellet. De hadde plass til oss, og vi klatret glade opp de bratte trappene til takrestauranten. Der fikk vi servert hver vår «Dawa» (medisin), og vi kunne nyte utsikten utover byen og høre sang fra de forskjellige moskeene, mens vi ventet på de fem rettene!
Her er menyenom dere ikke klarer å lese bildet:
Guacamole with papadam, Goat Stuffed Tomato og Bungo Fruit Ceviche Lobster Cellophane Noodles Salad
Spiced Fish Cake, Grilled Chilli Mango, og Nyanya Chungu (Tomato Pot)Fish Fillet in Vanilla Tomato sauce, Potatos Rosmary, Carrot Basket og Chili Pickles Givere (is), Star Anis Fruit og Orange Cake.

For de som ikke er så sterke på matspråk er dette en liten oversettelse: Guacamole=Avocadomos, Papadam=Indisk flatbrød, Bungo=Lokal frukt fra Tanzania, Ceviche= salat av sjøtunge marinert med lime og rød løk, Nyanya Chungu=Tomat med fyll, Givere=is. Jeg er ikke sikker på at alt vi fikk servert var helt som det som står i menyen, men noe i nærheten var det i alle fall. Og ikke minst var det veldig godt! Sylteagurken var litt i sterkeste laget for min del, så det var ikke fritt for at tårene rant der et øyeblikk, men så fikk jeg grått en skvett på bursdagen min også J

Jeg koste meg i alla fall masse, og vi lo også en god del! Takk Vita for at du fikk oss inn på Emerson Spice!

Etterpå spaserte vi tilbake til Forodhani, for litt vann og en brus, og der fikk vi ledd enda mye mer. Av oss selv og av livet i sin enkle herlighet. Det er masse å se på Forodhani, og på lørdagskveldene er det fullt liv. Jeg har fått et flott skjerf i gave fra Vita, og jeg gleder meg til å begynne å bruke det. Jeg har også fått en haug med koselige hilsninger fra venner og kjente på Facebook, på telefonen og noen e-mail. Har litt jobb med å svare på alt, men det er bare koselig! Takker hjerteligst for alt <3

Fint sjal i gave fra Vita