Child Care Unit (CCU)

CCU er et barnehjem som ligger inne på sykehusområdet, og er et sted for de barna som har mistet sin mamma under fødselen eller rett etterpå. En gammel tradisjon sier da at de ikke kan komme hjem til faren/annen familie før det har gått et visst antall måneder, vanligvis ni måneder fra de ble født.

Per i dag er det ni barn på CCU, fem gutter og fire jenter. Den minste heter Angel (2 uker),og den største som heter Uda, og hun fylte ett år i forrige uke. Mellom dem er Philippo (ca. 8 uker), Maya (3 mnd.) Minni og Pedro (5 mnd.) Wilasa og Emanuel (6 mnd.) og Joma (7 mnd.) 
 

På CCU får barna mat og klær, kos, stell og omsorg som en baby trenger, fra ansatte og frivillige. Noen av barna får besøk av familien, men på langt nær alle. Når barna er 9 måneder kan de bli hentet, men så er det det da at det koster penger å hente hjem ungene. Familiene må betale for oppholdet, og selv om dette sikkert ikke dekker den reelle kostnaden for oppholdet, er dette for mange veldig vanskelig. Dermed blir noen av barna der lenger enn ni måneder, og noen ender opp med å bli adoptert bort, om de ikke blir hentet. Mzungus får ikke lov til å adoptere fra Tanzania, så de som blir adoptert havner hos tanzanianske familier. Jeg hører mange som sier de kunne hatt lyst å ta med seg ungene hjem til Norge, men myndighetene har bestemt at barna har det best i sitt eget hjemland, noe jeg er enig i.

Jeg går innom CCU en gang i blant, og det er veldig godt å bare kunne sitte der og kose eller leke med ett eller flere av babyene, etter en lang dag på jobb.



Mange gjester på CCU

Uda 1år

Mitt første sukkerbrød

Søndag feiret vi ettårs-dagen til Uda, og da ble det stort selskap inne på CCU. Ballonger, brus, mange gjester, og bursdags-sang, og Uda fikk en bok med hilsen, og der alle gjestene har skrevet navnet sitt. Det var flere kaker, blant annet to banankaker, vafler, kransekake, og bløtkake ala Elin Mari med banan, ananas, vaniljekrem, melis og morbær. Fikk mye skryt for kaka, så da vet jeg at den kan gjentas ved en senere anledning. Kan til og med hende at jeg kommer til å prøve ut flere varianter om det skulle behøves.

Grave grøfter

Magne er "hands on", mens Jon og Johan er konsulenter

Det foregår mye graving og bygging på Haydom for tiden, og det er arbeidere «overalt». Kunne gjerne tatt i et tak om nødvendig, men tror ikke det gjør noe fra eller til med min arbeidskraft. Jeg får heller bidra som «konsulent» og rapportere og dokumentere i bloggen. Firmaet er innleid firma fra Haydom, men arbeiderne kommer stort sett fra Moshi og omegn. Der graves det grøfter, hakkes gjennom betong, legges rør, graves igjen og støpes nytt så det er en fryd å se på. Arbeiderne tjener henholdsvis 5.000 Tsh (ufaglærte) og 10.000 Tsh (faglærte) pr dag. De jobber fra 07:30 om morgenen og til 16:00 på ettermiddagen, med en pause uten mat.

Vanntanken

For det første bygges det en ny regnvannstank nedenfor gjestehuset. Tanken kan romme 500 kubikkmeter vann, og koster 260.000 NOK eller … Tsh å få bygget. Gjestehuset tak (tre bygninger) samler i snitt opp … m3 vann, fordelt på 12.000 m2 takflate, gjennom et helt år. Gjestehusets 12 rom alene forbruker to ganger den mengden vann som tanken rommer på et år. Det har blitt satt opp takrenner på alle gjestehusbygningene, og dette, samt overløpsvann fra de andre tankene på sykehuset, samles i rør som går til den nye tanken. Det har blitt gravd og lagt rør og koplet sammen i lang tid, og nå er også taket på tanken snart ferdig. Tror det er planer om å lage en hageflekk/samlingsplass oppå taket til tanken, og det kan jo bli ganske koselig å henge der på fine dager og på kvelden etter middag. (opplysningene overfor er innhentet fra Magne, og litt fra Johan).

Maternety Ward

Fødestuene

Det største og flotteste bygget er nok den nye fødeavdeling bak nåværende Maternety Ward, og der er det ikke all verdens lenge til de er klare for innflytting. Det ser ganske uferdig ut i mine øyne, men det sies i alle fall så. Der blir det 5 fødestuer, operasjonsrom, og nurses-station. Tror virkelig det kommer til å bli fint når det blir ferdig, selv om det ser ganske uferdig ut i mine øyne på nåværende tidspunkt!

Haydom ATM

Det siste nye bygget er banken. Et lite bygg rett ved siden av posthuset, rett innenfor porten til sykehuset. Det er kun en minibank (ATM), men det er ikke «bare-bare» det for Haydom. Tenk hvilket potensiale det har i forhold til lønnsutbetalinger, og pengesikkerhet. To veldig viktige personer i dress og slips, og med fancy ID-kort i snor har kommet fra banken i Karatu, for å se på at siste bit av arbeidet blir gjort. Folk blir bedt om å åpne kontoer i banken, og sette pengene der, for at det skal bli noen skikk på dette. Gjelder vel  ikke oss Mzungus, selv om det sikkert er vi som kommer til å ta ut mest penger fra banken. Men nå trenger vi jo ikke ta ut flere millioner av gangen, ettersom banken er så nærme. Bygget er ferdig, dørene på plass, terminalen er der, og air-condition anlegget er oppe, men pengene venter vi stadig på. Det blir en stor dag når banken kan åpnes!

Noen timer luksus

Ikke feil...

Søndag, og jeg sitter i skyggen under parasollen på TGT-Club litt utenfor Arusha (ved flyplassen). Betalte 20.000 Tsh med en «taxi» hit, og det var ikke så verst, tatt i betraktning at vi betalte 30.000 fra flyplassen. Det kostet 15.000 Tsh for å komme inn her, og det betaler jeg gjerne igjen.

Dette trives jeg med!

TGT står for Tanzanian Game Trekking, men dette stedet er vel egentlig en rekreasjons-klubb. Det er tennisbane,  cricket-bane (har visstnok et ganske bra cricket-lag) basseng på ca. 20 meter, treningsstudio som absolutt holder mål, og muligheter for mat og drikke. Vi kom hit ganske tidlig, så det var lite kamp om plassene, og vi fikk oss bade sol-senger og et bord med parasoll. Etter hvert har det fyltes opp med folk, ikke minst barn, som leker, soler seg, og nyter den deilig varme dagen. Dette er et sted for folk med litt penger, så det er nok mest vestlige/expats (amerikanere, europeere, arabere, kinesere og indere) som går her. Så i dag er det mengder av bleke mager og lår rundt meg. Jeg er heller ikke blitt så brun at det betyr noe, da vi går ganske påkledd på Haydom. Ingen bare skuldre eller knær der, tusen takk! Selv her er det lite bikinier, men mest badedrakter.

Roing, og jeg tar i

Jeg har trent riktig godt i en time inne på treningsstudioet, med løping på tredemølle, boksing på sekk, frivekter og litt sal på egenhånd. Min PT på Elixia i Kristiansand ville vært stolt av meg – tror jeg J På slutten kom en liten jente i rosa kjole og ville være med på leken, når jeg hoppet spensthopp på kasse, og tok situps på ball. Så da ble det til at vi kastet litt ball sammen mens jeg snakket med mamma på telefonen. Jeg har også svømt litt, men jeg er ikke så glad i slalåmsvømming mellom lekende barn i basseng. Her lekes det både «Marco Polo» (vanngjemsel), stafett, og «kongen på haugen», så det er lett å komme midt inni en virvel av barn.

Sol på en bleik kropp

Lekekameraten min

Det har vært veldig deilig med noen timer i luksus, og jeg har virkelig nytt dagen i dag! Har spist godt her i dag, og vi har tenkt å avslutte her med is, panacotta, og kaffe latte, før vi reiser tilbake til hotellet i Arusha. Nå står en siste dukkert på programmet, mens jeg venter på isen J

Handling i Arusha

Puh! Varmt! Og masete! Hjelpsomme (og til tider ganske plagsomme) Tanzanianere overalt, skal «bare» hjelpe oss å finne veien; komme over gaten; få en taxi; ordne safari; anbefale restaurant; selge oss noe de har laget «helt selv», you name it! Av og til hjelper det å kunne noen nøkkelfraser på swahili, andre lar seg ikke lure av turist-replikker. Vi kom oss helt til Clocktower uten for mye spetakkel, der vi var innom Meat King og kjøpte yoghurt og ost. Yoghurten er for lengst fortært, men osten håper jeg kan klare seg helt hjem til Haydom. Så snublet vi vider i jakten på diverse på handlelisten, og da jeg ville ha batterier til termometret mitt (digitalt til bruk på ICU) var ånden kommet ut av lampen.

To hjelpsomme typer tok oss med rundt omkring i byen, og vi labbet etter i god fart. Var for så vidt slik at vi skulle ha sett på både det ene og det andre på veien, men de bare ledet oss videre og videre. Ikke hjalp det å si at vi ikke trengte hjelpen deres heller, de turte fram og fikset og ordnet til den store gullmedaljen. Etter mye om og men (og en pakke med klokkebatterier til en ublu pris…) fikk vi formidlet budskapet om at vi heller ville klare oss på egen hånd. Vi måtte rett og slett betale dem for å ikke hjelpe oss. Ikke mye, men de ble da i alle fall borte.

Etter det gikk det mye bedre, og vi kom fram til det nye hotellet, Meru Inn, med både klokkebatterier, laryngoskop-batterier, boksesekk, og ellers alt av verdisaker i behold. Lunch tok vi på hotellet, da vi ikke orket å stresse med å finne noe annet sted å spise.

Deretter gikk vi på ShopRite, der vi sammen fylte en handlevogn med litt slikt og litt sånn. Blir tungt å bære alt opp til buss-stasjonen på mandag morgen, men greit å få alt man har på ønskelista. Vi skal kjøre Land Cruiser hjem, så det blir litt spennende å se hvordan varene klarer seg på turen. Og enda mer spennende å se hvordan vi klarer oss… vi har kjøpt billetter i dag, med klar instruks om å møte klokka 0630 på morgenen, mandag.

Etterpå gikk vi på markedet, der vi fikk mer hjelp av en gruppe folk til å kjøpe sesamfrø. De prøvde også og hjelpe oss med å kjøpe linfrø, men det var ikke å finne på markedet, i alle fall ikke der vi lette. Fra markedet travet vi videre tilbake til Clocktower, og derfra til en restaurant vi hadde sett på kartet, med indisk mat. Veldig godt, og jeg fikk meg også noen slurker med Tusker J Dessuten hadde de en suvenir-butikk, og jeg har fått tak i fint Zebra-kitenge, som jeg skal lage noe av, eller få hjelp til å lage noe fint av.

I morgen satses det på TGT-club, da vi har hørt rykter om svømmebasseng der. Finner ikke noen hjemmeside, men håper vi finner stedet…

Ut å fly

Ombord i flyet

ENDELIG! Herlig! Tida var nærmest overmoden for en tur vekk fra Haydom, og i begynnelsen av uka begynte vi å planlegge en tur til Arusha eller Karatu for litt avslapping, shopping og ikke minst finne en ATM (minibank) og få tatt ut litt Tsh (Tanzaniansk Shilling). Vi sjekket litt her og der i forhold ti om noen skulle den veien, men hadde tenkt at Land Cruiser var en løsning om ikke andre løsninger meldte seg. Onsdag kveld fikk vi nyss om at det var fly ut av Haydom både torsdag og fredag, og da var det bare å finne de rette personene for å forsøke å avtale tur. Vi valgte å satse på fredags-turen, og torsdag kveld fikk vi vite at det gikk i orden. Det var et chartret fly fra Flying Medical Services, og avreise var satt til klokken 2pm.

Så da rakk vi å jobbe litt (det gikk egentlig helt i ett) på morgenen før avreise. Vi har mange pasienter på intensiv for tida, og mange av dem er virkelig kritiske. Uten for mange hjelpemidler for å behandle disse, blir det utfordrende å stå og vente og se. Kanskje kan det gå bra, kanskje kan det gå veldig dårlig. Enkelte ganger er det bare å sende noen tanker til høyere makter, og håpe på at under skal skje. Og av og til skjer undre!

Mye rart å se fra lufta

Vel, i alle fall trengte jeg en tur bort fra Haydom nå, og rett over klokka to landet et 6 seters Cessna fly på Haydom flystripe. Piloten heter Pat Patten og er amerikaner fra Detroit, men har bodd i Tanzania helt siden 1973. Veldig hyggelig, og erfaringen min så langt tilsier at han også er en dyktig pilot. Vi pakket oss og bagasjen inn i flyet, og så bar det opp i lufta. Hadde god utsikt fra midt-raden, og det var spesielt å se Haydom fra lufta på ordentlig. Vi fløy nordøst mot Lake Manyara, og fortsatte forbi Tarangire National Park. Kunne sikkert ha prøvd å skrytt på meg at jeg hadde sett både løver og elefanter, men sannheten er at det eneste jeg så var kyr og geiter. Og noen hus, landsbyer, tettsteder og veier. Nærmere Arusha ble det litt mer skyer, og til dels noe lett turbulens, men egentlig ingen ting å klage over.

Framme i Arusha med Mount Meru 4566 m.o.h. i bakgrunnen 

Nå sitter jeg på Olduvai Inn i Arusha, et helt greit hotell ikke langt fra Impala Hotell (som er mer kjent). Vi har betalt 64.000 Tsh for en natt på dobbeltrom med frokost (loff, smør, egg og pølse), og det er vel ikke så verst. Impala er vel minst tre ganger så dyrt… Dessuten er det en minibank bare et kort stykke unna, og den har vi tømt for penger… eller ikke helt da, men vi har nå tatt ut i hauer og dunger i alle fall. Fort gjort å bli millionær her i Tanzania, men også fort gjort å bruke dem opp. Var og spiste på et sted som heter Blue Heron, rett oppi gata fra hotellet, i går kveld. Stedet var egentlig veldig vestlig (italiensk), med god mat, men vi kommer nok til å prøve et annet sted i kveld. Ikke så stort utvalg for den som har Cøliaki der (ikke meg!)

Nå er det straks på tide å leke turister, og vi skal gå rundt i byen i hele dag J Blir nok bra det!

Haydom Day

Den 15. januar hvert år feires Haydom Day, grunnleggelsesdagen for Haydom Lutheran Hospital, og i år var det 57 års jubileum. Men dagen havnet i år på en søndag, og da er det ikke så lett å samle alle de viktige folkene på en søndag, og dagen ble derfor forskjøvet til onsdag, og deretter til torsdag 19.januar.

Må si jeg var litt spent på hva dette var for en dag, og hva som skulle skje, så jeg prøvde å forhøre meg litt her og der. Men svarene var like mange som de var tvetydige, og det jeg satt igjen med var at dette var en dag for innsamling av penger - spesielt til fondet for de som ikke kan betale regningen etter sykehusoppholdet.

Pasientene ved HLH deles inn i tre kategorier i forhold til dette med betaling; De som kan betale regningen ved oppholdets slutt, og som ordner dette uten for mye om og men. Noen må nok låne penger hos slekta eller selge en geit for å betale, men det ordner seg. Neste kategori er de som ikke har penger eller noe å selge, men som kan jobbe for å betale det de skylder. Dette vet jeg ikke helt hvordan det foregår, men det er en løsning for de som er arbeidsføre, eller har arbeidsføre i familien for å kunne betale det de skylder. Siste kategori er de som ikke har penger, og som ikke har mulighet til å arbeide for å betale. Under her kommer også de som stikker av fra regningen… For å dekke dette er det et fond, og Haydom Day samler i hovedsak inn penger til dette.

Magne og jeg, samosa og tomatchips

Så da klokka ble 1pm «sharp» på torsdag (dette ble understreket som veldig viktig tid å overholde på Sala dagen før, da fylkesmannen var ventet), begynte jeg å tenke på at jeg kanskje skulle gå hjem og skifte fra jobbetøy, og etter hvert tusle bort i retning Sala-room. Siden Fylkesmannen fortsatt satt og spiste lunch på gjestehuset, så jeg ikke på det som overhengende risikabelt å anta at møtet ikke ville starte på tida. Jeg var på plass i et fryktelig varmt Sala-room litt over halv to, og da var det begynt å bli halvfult. Fylkesmannen kom kvart på to, til stående applaus, og så var det bare å vente litt til på at biskopen skulle ramle inn. Og det gjorde han – med brask og bram – rett før klokka to. Da rant allerede svetten, og konsentrasjonen var sånn passe. Biskopen spratt rett opp på talerstolen – helt utenom programmet – og pratet og pratet i en halvtime, først på Swahili og deretter på et heller usammenhengende engelsk. Han er veldig engasjert, oppleves som litt morsom, selv om det virker som om ingen tør å le av biskopen.

Jostein, Inger Beate og Ranveig, med Samosa og brus

Talene på swahili varte og rakk, svetten rant, og en etter en begynte vi Mzungus å ramle ut på utsiden for å trekke frisk luft. Til slutt var det svært få igjen, og de fleste av oss  hadde konkludert med at det var for varmt til å gå inn igjen. Jeg skal nok få puttet penger i kassen uansett, så det blir nok ikke noe problem.

Istedet ble det mat inntatt hos Ranveig, som inviterte på Samosa, og det var veldig hyggelig. Jostein og Inger Beate, Ranveig, Magne, Irene, Johanna og jeg hadde det veldig koselig.

Helg 2

Nok en helg i Haydom, og det har til tider vært ganske livlig i leiren (les; Camp Norway)

Akasie - Acacia

På lørdag gikk jeg på tur rundt fjellet med Anette og Ingeborg, og noen nyankomne, og det var koselig. Tok litt bilder, og hilste på flere folk. Det ble litt i varmeste laget når klokka nærmet seg midt på dagen, men jeg hadde i alle fall med meg vann. Blir ikke noe særlig brun her, men heller ikke særlig solbrent, så det er da enda noe. Har fått litt farge på nesetippen, som er den delen av kroppen sola treffer når den står midt på himmelen. Har tenkt på at jeg vil finne meg en plass litt skjult og legge meg til å sole meg, men hagen min er ikke det stedet, der er det litt for mye trafikk. Vaktene går der på runden sin, naboene passerer titt og ofte, en hund kommer travende, og innimellom kommer det også en flokk kuer.

Uzio - Gjerde på swahili

Etter lunch gikk jeg med Randi og Clas ned til Hagen. Det er der HLH dyrker sine egne frukter og grønnsaker. Vi kunne ikke komme inn gjennom porten som var stengt med kjetting og hengelås, og vi vurderte å klatre over porten – men bestemte oss for å prøve å finne en annen vei inn. Sånn endte vi på ekspedisjon nede i et elveleie, med flere kryssinger av elven (hoppla), og et spennende forsøk på å trenge inn i hagen gjennom et tornekratt med 10 cm torner. Konklusjonen vår var at gjerdet/krattet i alle fall var Mzungu-sikkert, og ganske sikkert for andre med uærlige hensikter også.

Clas og jeg i Mais-åkeren

Da vi hadde «inspisert» gjerdet helt rundt, oppdaget vi at det var en dør i porten som gikk an å åpne (vi er vel ikke bare litt blinde), og dermed slapp vi inn i hagen. Og for en hage! Mais og bønner (for å lage nitrogen til maisen) i skjønn forening, sitroner, appelsiner, avokado, papaya, bananer i trærne, og andre frukter vi ikke kunne finne ut hva var.

Løfte opp og dra ned

Og så var det planke-makerne. Her lages planker virkelig på gammelmåten. Den som står oppe på stokken løfter saga opp, og så drar han som står under den ned igjen. Det sages altså bare på vei ned, da taggene på saga bare går en vei. Skikkelig tungt, men det så ut til at de gjorde fint og nøyaktig arbeid. Vi gikk hjem akkurat da det begynte å regne, men ble ikke så veldig våte egentlig.

Middagen var skikkelig god pizza, og jeg koste meg oppe på gjestehuset sammen med de andre. Etter middag ble vi invitert på «innflytningsfest» hos Martine, Randi, Nina og Victoria (pigane), i familiehus 5. De lagde veldig gode vafler, for Magne vet å skaffe vaffeljern på kort varsel, og det var både brunost og sjokolade og fruktsalat. Festen toppet seg da jentene laget disco med «Dancing Queen» og blinkende lommelykt.

Pendaeli og Tina

Søndag jobbet jeg noen timer på ICU da det var mangel på sykepleiere på vakt. Var egentlig ikke særlig travelt, så jeg gikk hjem til lunch. Etterpå forsøkte jeg å sole meg litt, men ble fryktelig rastløs, så jeg tok meg noen push-up’s i stedet. Heldigvis kom det en gjest fra Mandal og vi gikk en tur opp i byen og på markedet, men jeg handlet ikke noe denne gangen heller. Neste gang kanskje… 

Til middag var Ranveig og jeg invitert hjem til en kollega (Pendaeli), og vi fikk deilig grillet kylling og kokt banan. Nam! Kokebananer smaker litt som potet, og disse hadde nydelig kyllingsaus over. Koselig med middag og samtale. Vi løp hjem i tordenvær, og det var ganske skummelt med lyn som blinket på alle kanter, og torden som rullet i ett, men regnet kom ikke. 

Stiv og støl

Huff, at det skal vare så lenge, da! Fjerde dagen etter Hanang nå, og fortsatt er ikke venstrelåret helt seg selv. Det gjør egentlig ikke så vondt lengre, men det svikter litt under meg om jeg ikke trår forsiktig. De forrige dagene har det vært skikkelig vondt, og jeg får vel være glad for at det ikke er det nå, men det er sabla irriterende og ikke kunne gå normalt.

Jeg har prøvd å røre meg litt rundt omkring i byen og til kultursentret, men det går ikke så fort. På jobb bare ler de av meg, men de syns kanskje litt synd på meg også. To dager nå har jeg gått innom på fysioterapiavdelingen og lånt trimsykkel i ti minutter. Det er faktisk ganske deilig, og enda bedre når jeg har strekt litt. Blir jo svett på «no time», når det er så varmt, så jeg gjør det helst etter jobb, sånn at jeg kan gå hjem og dusje (Hybeldusj evt…).

En ting vet jeg i alle fall sikkert: Jeg skal ikke gå opp på Mount Hanang igjen denne helga! Jeg skal heller tilbringe dagen med å se på fjellet fra trygg avstand i en stol i sola kanskje, eller på morgenturen rundt fjellet. Håper virkelig jeg kan være i stand til å ta en morgentur rundt Haydom-fjellet på lørdag, det ville vært utrolig deilig. Og så kunne jeg blogge om det etterpå J

I kveld har jeg fått kylling på gjestehuset, og det var deilig med en forandring i kosten. Litt lei av kjøtt og ris kan man si… Og sausen var veldig god! Etterpå har jeg blitt utsatt for anatomi/fysiologi/patologi-quiz fra en ivrig pre-med student. Fytti å dum jeg føler meg når jeg ikke kan svare… Men Å så gøy det er når jeg KAN! Tror jeg må lese meg opp litt i tilfelle det blir flere kvelder med tyning av meg, mens de andre sitter rundt å kjeder vettet av seg. Tror kanskje vi må lage en quiz-kveld her, med spørsmål fra mange kategorier. Noen som har lyst å komme hit for å være Quiz-master?

Mount Hanang 3407 m.o.h.

Da har jeg altså gjort det! Jeg har besteget Hanang, og kommet hel ned igjen. Riktignok ganske stiv og støl, men jeg er både hel og uskadet. Kanskje med unntak av noen vannblemmer her og der.

Vi bestemte oss torsdag ettermiddag for at det var tid for å gå opp på Mount Hanang, og tilsammen var vi seks stykker, tre nordmenn og tre amerikanere, i tillegg til guiden og sjåføren. Fredag ettermiddag kjørte vi avgårde til Katesh, som er to timers kjøretur fra Haydom. Vi kom dit før mørkets frambrudd, og fikk handlet litt snop og kjeks i en butikk før vi reiste til hotellet.

Hotellet var kjempefint! Nå kan det tenkes at mine standarder har blitt senket en smule i løpet av den siste måneden, men det var virkelig helt skjønt å komme til et bad med skikkelig varmt vann fra dusjen, og dusjhodet såpass langt fra veggen at jeg ikke trengte å stå med ryggen helt oppi kranene for å bli våt i håret. Sengen var god og rommet var rent. Jeg delte med en av de amerikanske jentene, og det gikk helt fint. Vi gikk og satte oss ute i baren, og det var fantastisk med en kald øl under stråtaket før middagen, særlig siden den ble servert 1,5 time etter at de sa den skulle være ferdig…

Jeg sov forholdsvis godt fram til hanen begynte å gale rett utenfor vinduet vårt klokka tre på morgenen. Etter det ble det litt fram og tilbake helt til vi skulle opp klokka kvart over fem. En varm dusj til å starte dagen, og så frokost bestående av loff med syltetøy og egg – hver for seg så klart. Klokka seks klatret vi inn i bilen og kjørte avgårde mot dit vi skulle starte turen.

06:35 var sekkene på ryggen og ekspedisjonen startet de første stegene fra 1900 m.o.h. mot målet på 3407 m.o.h. Første timen var gjennom skog, og stigningen var ikke spesielt bratt, men jeg peste godt likevel. Hadde jo i kjent stil med meg en sekk med «kjekt og ha», og selv om den var på langt nær så full som den kunne ha vært, merkes det fort i denne høyden at man har 7 kg på ryggen. 4 av disse var vann og annen drikke til turen. Etter to timer hadde vi steget «hele» 300 meter, så det sier seg selv at vi hadde noen brattere partier foran oss om vi skulle opp 1200 meter på de neste fire timene.

Og bratt ble det definitivt! Dermed gikk det kjempesakte med meg, og jeg ble liggende langt bak de andre, selv om guiden vår hadde laget flotte kjepper til meg, og fulgte meg hele veien. Jeg pustet og peste, og tanken slo meg at jeg ikke kom til å komme til toppen. Men med ett skritt om gangen, ett trinn opp om gangen, meter for meter, så kom jeg høyere og høyere. Jeg holdt bildet av meg selv på toppen med armene i været på netthinna, og det virket faktisk veldig godt som motivasjon. Ved første topp på 3370 m.o.h. tok vi en liten pause, og jeg fylte opp energilagrene med min nye vidunderoppskrift for bratte fjellturer: Go’ Dag fruktmusli med Red Bull. Anbefales! Turen til neste topp tok ca. 1 time og 15 minutter, men det var en del flatt og litt opp og ned. Rett før klokka 13:00 nådde alle til toppen, og vi kunne rekke armene i været og juble for å ha klart det!

Lite visste vi om at turen ned skulle bli enda tyngre…

Etter ti minutter på toppen braket det skummelt fra skyene nede i dalen, og guiden vår Elifhadili bad oss pent om å spise fort, og så pakke sekkene og gjøre klar til nedstigningen. Turen bort til den lavere toppen gikk i godt tempo, men hver gang vi så en topp foran oss trodde vi kanskje det var den rette toppen. Og vi tok feil, gang på gang… helt til endelig, her var det! Alle gikk samlet derfra, og vi jobbet oss sakte, men sikkert nedover mot det virkelig bratte partiet. Der ble det litt i bratteste laget for enkelte, og tempoet på nedstigningen ble i en periode lavere enn min oppstigning hadde vært. Halvveis ned det bratteste stykket kom regnet, og da ble det i glatt i tillegg til bratt.

Med eller uten fall; våte, slitne og skitne var vi alle mann da vi kom til bilen rett før mørket senket seg. Da gjaldt det å skifte til tørre klær så fort som mulig, og komme oss i kjøringa, sånn at vi nådde veien før det ble helt mørkt. Vi rakk det akkurat, og startet på hjemturen fra Katesh klokka 19:25. Jeg sovnet som en sekk da vi var halvveis, og satt og slang med hodet helt til vi var nedi bakkene under Haydom. Vel hjemme bare dumpet jeg sekken, tok en kattevask og gikk og la meg. Så da jeg våknet i morges var jeg fortsatt svart på leggene…

Herlig tur, flott minne, og noen erfaringer rikere! Anbefaler gjerne turen til andre!

Kongene kommer!!

Iraqw-trommer

Mannlig Datoga-danser

-Eller i alle fall Helse- og Omsorgsminister Grethe Strøm-Eriksen, direktøren ved Haukeland Universitetssykehus, Norges ambassadør til Tanzania, og noen fler jeg ikke vet hvem de var. Jeg var med bort på flystripa for å ta imot dem, og mens vi ventet på flyet fikk jeg sett Datogaer og Iraqwer (lokale stammer) som danset. Det er kult å se på når de unge Datogaene som hopper skikkelig høyt når de danser, mens Iraqwene har noen svære trommer som de spiller på, mens de gamle danser/hopper. Og du verden som de holder på. Jeg ble svett bare av å se på (og ganske solbrent), men når jeg tenker meg om kan jo det komme av sola som skinte fra skyfri himmel.

Etter dansingen på flystripa var det korsang med sykepleierskolen oppe på sykehuset, og sang og dans med gutta i garasjen. Så fikk gjestene servert kaffe og te på gjestehuset, mens vi vanlig dødelige ble «forvist» til å sitte ute under stråtaket – som i grunnen sikkert var mer behagelig enn inne. Gjestene dro videre på Outreach, og jeg gikk på seinvakt da klokka var 1pm. Sånn i 3-tida kom ministeren med følge på omvisning, og da stakk hun så vidt hodet inn på ICU. Som etter min mening er den reneste avdelingen, og der det lukter minst urin av alle avdelingene – men det var sikkert ikke derfor de valgte å gå fort forbi. Haukeland-direktøren og en av ministerens rådgivere turte å komme helt inn, så de fikk vi hilst på så vidt det var.

Etter det fløy de ut igjen, og vi som var igjen fortsatte med vårt som før. Jeg var på min første seinvakt, og plutselig var jeg alene på jobb, riktignok sammen mednoen studenter, men de er jo tross alt bare studenter... Sykepleierne var søkk vekke i en nesten en time, en studentene reagerte ikke på at de ble forlatt. Jeg var jo der, og jeg anser meg selv som kompetent i mitt fag, men særlig komfortabel er jeg ikke enda, og i tillegg har vi språkbarrieren, som er et vesentlig hinder når jeg vil hjelpe, men ikke forstår hva jeg kan hjelpe med. Alle overlevde denne gangen, men neste gang kan det være en annen situasjon. For det blir nok en neste gang...

Mer blogg senere, nå er det middag!!!

Varmt!

Puh! Det er varmt! Kunne lett ha gått i bikini og badet i basseng i dag, men bikini ville vært temmelig uanstendig, og basseng finnes ikke innenfor temmelig stor radius… Derimot er jeg kledd i jeans-shorts til nedenfor kneet, og t-skjorte. Det er ingenting innenfor kleskoden her, men vanlig bekledning som ofte sees blant lokalbefolkningen inkluderer lange skjørt/bukser, sjal eller tepper over skuldrene, og i enkelte tilfeller fleece-jakke på toppen. Lue (Gjerne med ManU eller Liverpool logo) eller skaut er det også vanlig å gå med i sol eller regn. Man kan sikkert forklare det med at de kler ut varmen, men jeg tror også at mange ganger tar de det de har, og har det på. Ikke rart de fryser når de kommer til Norge! På jobben kommer sykepleierne ofte med sjal og fleece-jakker over uniformen.

I dag skjedde det en litt morsom episode på jobben. Jeg var med rundt til sengene når rapporten fra nattevakten ble gitt. I en seng ligger en liten gutt på kanskje 9 år som er operert for sprukket blindtarm. Han sover da vi kommer til senga, men våkner idet rapporten leses. Han ser seg litt forbauset omkring, og så peker han på meg og sier «Se, mamma, en Mzungu!» Mammaen ble veldig flau...

Litt senere blir jeg spesialbestilt til å komme og ta morgenstellet hos han. Han er veldig tøff og sier nesten ikke et kny, selv om det er veldig tydelig at han har vondt i magen. De er veldig «knegne» på smertestillende, men jeg fikk til nød lov å gi Paracet. I tillegg fikk jeg noen fargeblyanter av tannlegefruen som jeg gav til «the bravest boy in ICU». Tenker jeg kanskje skal ha noen småting på lager som kan gis til barna som kommer innom hos oss. Det er ikke overveldende mange barn innom, og det er ikke noe budsjett på ICU til sånne ting. De er litt vant til at utstyr og reservedeler kommer ut av kontainer, og ikke at det må kjøpes inn. Får ta en titt oppe i byen på hva som fins av leker/tegnesaker. Jeg har i alle fall ikke tenkt å begynne å dele ut godteri. Da hadde jeg nok blitt den mest populære dama i gata, men så hadde jeg vel aldri fått gå i fred etterpå…

Føler at jula egentlig er over nå, men glittret henger stadig rundt omkring på sykehuset. Men så får vi jo storfint besøk på onsdag. Det får dere høre mer om da… Hvis jeg får sett besøket, vel og merke, og ikke er nødt til å jobbe hele tiden mens de er her.

Se det, nå ble dere vel litt nysgjerrige ;-)  

1.nyttårsdag

Dagen har vært varm (28°C), og det har fått skint en god del sol på kroppen min. Jeg har solt meg ute på verandaen, oppe ved gjestehuset, og på spasertur langt avgårde (25 min) opp gjennom byen. Hadde besøk av Laurent Lizard (Gustav Gekko bor i Arusha) på verandaen i formiddag, og vi kommuniserte veldig godt en stund der. Han spurte pent om han kunne få passere rett ved tærne mine, og jeg sa at det var greit, så lenge han ikke tråkket på dem, eller prøvde å klatre oppover leggen min. Han holdt ord og gikk bare pent over golvet, og bortover veggen der verandaen sluttet.

Jeg har vært på Skype en god del i dag, og det var hyggelig å få snakket litt med dem hjemme, selv om det ble temmelig hakkete og brudd på linja både titt og ofte. Og så har jeg fått mitt første brev her på Haydom! Her kommer posten like godt på en søndag og 1.nyttårsdag, som på en vanlig hverdag. Trengte ikke løpe så langt for å hente brevet, for det hadde blitt levert oppe hos Mama Kari, men det var så varmt at jeg nesten rakk å bli svett likevel.

Jeg har også vært i selskap i dag. Min kollega spurte på fredag morgen om jeg ville komme hjem til dem i dag, så vi ble enige om å treffes klokka to. Begynte nesten å lure på om hun mente på kvelden (swahili tid ligger seks timer foran oss), da hun ikke hadde kommet klokka tre, men straks etter var hun der. Vi spaserte sammen opp gjennom byen, og på veien fortalte hun at det var lillesøsterens konfirmasjon. Så da vi kom dit var det masse folk, og som eneste Mzungu var det ikke fritt for at jeg fikk litt oppmerksomhet. Det var matservering, og brus, og så var det en haug med unger som danset og sang sammen med en radio på full blæs. Etter hvert kom også Mama Kari og Magne, og da var jeg ikke lenger eneste Mzungu der.

Benyttet sjansen til å gå når de skulle gå, og fikk skyss med dem tilbake til HLH. Da først la jeg virkelig merke til hvor dårlig «gatene» var om man skulle prøve å kjøre bil i dem. Her nytter det ikke å komme med spoilere og senkede biler i alle fall. Ikke det at det er så mange biler her i det hele tatt. De fleste bilene tilhører sykehuset eller kultursentret, eller er safaribiler som kommer utenfra, men noen få private biler har jeg da sett. Og så er det masse flotte busse og minibusser! Lurer på om jeg skal våge meg med på tur med dem en gang.

I kveld etter middag har jeg spilt «Ligretto» sammen med Signe, Amalie og Arnfinn. Gøy, men jeg tapte jo så det sang! Tenker det blir tidlig i seng i kved, for jeg har sovet litt lite i helga…

Heri ya mwaka mpya

Da har vi her i Tanzania rullet inn i det nye året – Champagnen er sprettet og drukket, stjerneskuddene brent ned – og festen oppe i Haydom by er i full gang.

Jeg har feiret kvelden sammen med norske, svenske, tyske, nederlandske og tanzanianske venner. Det har vært en hyggelig kveld der vi har spist godt, drukket god brus og litt ymse vin, og sunget karaoke av full hals inn i det nye året.

Noen gikk ut for å se på feiringen oppe i kirken, mens det ble Girls Night i «huset på haugen». De andre ville opp i byen nå, men for min del var det ikke særlig aktuelt å bli med ut på disco, så jeg skriver heller litt blogg om hva jeg vil i det nye året.

Mine mål for 2012 er:

* Lære litt Kiswahili hver dag
* Gi av meg selv
* Tenk positivt!
* Bidra til at de rundt meg har det bra
* Ta vare på meg selv
* Reise på safari
* Bestige Mount Hanang
* Svømme i det Indiske Hav
* Spise sundt og lage sunn mat
* Stramme inn livreima opptil flere hakk
* Være aktiv med trening og fysisk aktivitet
* Løpe hjemmefra og rundt Haydomfjellet på under 50 min.

Eventuelt får jeg fylle på med flere når jeg kommer på dem.

Ønsker alle mine venner – uansett hvor i verden – et godt og
givende år! Grip hver dag, og mulighetene som ligger i dem, og gjør ditt beste for at 2012 skal bli bra for deg og dine, nærmiljøet og verden. Se etter muligheter og løsninger, vær positiv og optimistisk, og hold fokus på det som er bra og nyttig!

Godt Nytt År!