Jobb og sånt

Vi har hatt tropemedisinkurs for norske fastleger her forrige uke, og det har vært flust med folk, overalt. Det har vært meget interessant å høre de faglige foredragene, jeg har fått være med på røntgenmøtene, og jeg har ellers vært litt rundt omkring og sett og ordnet ting litt her og litt der. Blant annet har jeg vært på laboratoriet og sett i mikroskopet på Malaria, og på Shistosomiasisegg. Temaene på kurset har vært: Malaria (kjempebra foredrag fra en lege herfra); Andre febersykdommer; Tuberkulose og HIV; samt Diare og underernæring hos barn. I tillegg har det vært noen leksjoner rettet mot behandling hjemme av disse sykdommene, om reisemedisin, og en interessant og morsom leksjon om insektenes sexualliv. 

Jeg har også vært innom noen kontainere og lett etter brukbart utstyr. Altså ikke vært så masse på ICU denne uka.
 

Reception (mottagelsen) skal utsettes for en faglig ansiktsløfting, med litt mer utstyr tilgjengelig, og nye skriftlige mål, samt en innføring av et enkelt triage-system. Head of Surgical Division (sykepleier), virket veldig fornøyd med dette, mens avdelingssykepleieren var mildt sagt mer reservert i jubelen. Han første, som har vært i Norge, har mange drømmer om ting som skal og bør endres, og som han mener jeg og andre utenlandske frivillige kan jobbe med, mens jeg mener at endringene må være ønsket og forståes av de som jobber på HLH. Hvis ikke blir jeg bare en ny Mzungu som kommer med enda flere nye ideer, og det har de jo så stadig at det er et under at de holder ut.

Flere sykepleiere som ikke har vært på ICU siden jeg kom, er nå tilbake, og det er kjempefint for ICU, der det ofte er for lite folk, men for meg så blir det litt som å være tilbake i uke 1. De er naturlig nok skeptiske til hvem jeg er og hva jeg kan, og jeg må prøve å bli kjent med dem samtidig som jeg gjør de tingene jeg er vant med at jeg kan gjøre. Føler meg til tider overvåket og uglesett, og de er ofte ikke særlig subtile når de skal finne ut om jeg gjør ting riktig (etter læreboka herfra, som jeg ikke har sett). Prøver å heve meg over det, og gjøre det som er best for pasienten i den situasjonen, men noen ganger blir det bare ekstra kronglete fordi jeg gjør ting litt annerledes enn den eller de som skal hjelpe meg.

Språket er en annen utfordring. Det er så utrolig mye som går tapt i oversettelsen ("lost in translation" har med ett fått en ny mening), og selv enkle ting blir veldig vanskelige når jeg får svar på noe helt annet enn det jeg spør om...

Rosa sykepleierstudenter og hvite Røde Kors elever

De rosa studentene (hjelp - så mange det er av dem!) er gode å ha, men til tider blir det litt overveldende. Det mest frustrerende med dem er at de pugger allting, men ikke forstår hva det er de har pugget. De stiller kjempeinnviklede spørsmål, som det er umulig å trekke en mening utav, og forventer at jeg kan spytte ut fasiten over alle fasiter på en-to-tre. Det er en førsteårsstudent som har funnet ut at jeg "skal lære ham alt om medisiner", sånn at han er forberedt til han skal begynne med det faget på skolen. Han spør stadig om når jeg kan gjøre dette, og om vi kan jobbe med det på kvelden etter jobb. Prøver å forklare at det er en litt stor bestilling han kommer med. Jeg vil heller lære ham å tenke selv, enn å gi ham noe han kan pugge så han virker smart på skolen. Det er meningen at de skal lære reflekterende sykepleie på skolen, men tror ikke konseptet helt har blitt forstått. De er vant til å lære ved å pugge her, men man kan dessverre ikke pugge forståelse. En ting de stadig spør om jeg kan forklare (og som ikke går inn) er Glasgow Coma Scale. Absolutt en mulighet for at jeg ikke forklarer på en god måte, men jeg trøster meg med at det er flere som har prøvd og ikke lyktes.

Nå er det snart en ny uke, og jeg skal blant annet presentere de plakatene vi har laget for Reception. Denne uka er det besøk fra Haydoms Venner, og det blir mulighet for meg å være med på flere utflukter i området. Det blir spennende med kultur på nært hold.