Humpetitten

Nok en tur til Arusha, begynner å kunne veien nå, og å bli kjent i Arusha. Denne gangen jentetur med Theresa, Lilli Ann, Irene og meg, for å følge Hilde som skal hjem til Kristiansand på fredag. Vi dro tidlig fra Haydom, sammen med Paulo som kom fra Mbulu med bil. Hadde en chapati-og-cola-stopp i Mbulu, og en liten sightseeing stopp for å se den nye og flotte katolske kirken der. Dessuten passerte vi sykehuset – jeg visste ikke at det var et sykehus der engang…
Etter å ha «ranet» minibankene rundt Shoprite, dro vi på Blue Heron og spiste lunch. Satt i hagen under et tre og koste oss, virkelig! Avsluttet måltidet med IS. Er litt skeptisk til å spise iskrem her, men på bedre restauranter tar jeg av og til sjansen. Adam kom og møtte oss der, han reiste også hjem til Norge på fredag, med samme fly som Hilde.

Oppdager stadig nye vannhull i Arusha, denne gangen dro vi til et sted på kvelden som Theresa visste om som kalles Ngaro-senter. Der er det er kino og butikker med vestlige varer. Prøvde å kjøpe meg et skjørt som jeg syntes var fint, men de ville absolutt prakke på meg en frynsete og fæl topp til skjørtet, og det var ikke mulig og kjøpe bare skjørtet, så da ble det ingen handel på dem. Too bad! Derimot ble det handlet nede på supermarkedet, og lykkefølelsen var stor da jeg fant mange gode ting som jeg har savnet. Og ute i restaurantområdet koste vi oss med is nok en gang J

Så var dagen i Arusha over, og vi durte hjemover igjen. Hadde en liten stopp på et sted der de selger suvenirer, og jeg kjøpte et par ting til overpris. Hadde helt sikkert fått de billigere inne i Arusha, men der er det litt mer masete å handle.

Vi så flere tornadoer som gikk over slettene mellom Arusha og Tarangire, og Paulo forklarte at det er et tegn på at regntiden snart setter inn. Det er bra, for det er mye mais og kaffe på plantasjene der omkring som lider av vannmangel. Enkelte steder er det blitt helt avsvidd.

Det er mange Masai-bosettinger langs veien fra Arusha mot Babati, og vi møtte mange masai-ungdommer som var malt i ansiktet med hvitmaling som masker, langs veien. Det var litt skummelt, men igjen kunne Paulo opplyse om at de var ute for å vise seg fram, og at det var et slags bli-voksen-ritual masaiene har tradisjon for. Vi så også zebraene igjen, og denne gangen kunne jeg også skimte at det var noen striper på dem. Bildene ble derimot temmelig uklare uten zoom-linse.

Langs veien ser man så uendelig mye forskjellig hvis man følger litt med, det være seg sykelister og gående, skolebarn og gamle folk. Og så er jo den afrikanske naturen fantastisk å se på, om an ser forbi at det er tørt og brunt og til dels fattigslig. Alle de flotte trærne er jo en ting, men bare det å ta bilder av veien (og det som skal ligne vei) kan være veldig spennende. Rismarkene rundt Mwadukani, sør for Lake Manyara er herlig grønne i forhold til «ørkenen» vi passerte tidligere. Bosetningene har hus av alle slags standarder, fra hytter bygd av pinner, jord og strå, til hus bygd av betong, noen har til og med vinduer med glass i. Et hus av jord og stokker tar ikke så lang tid å sette opp, mens et hus av murstein og betong tar adskillig lengre tid, og dessuten koster det mer, så man har kanskje ikke råd til å gjøre det ferdig.

Oppover fra Manyara Estate har de startet arbeidet med å legge betongdekke på veien. Dette kommer nok til å bli veldig fint når de en gang kommer til toppen, men foreløpig er det kanskje bare en tidel av stigningen som er ferdig. Resten av veien er svingete, smal, og ganske rufsete, men kjørbar med landcruiser når det ikke regner. Paulo sa i alle fall at de ikke bruker den veien i regntida, for det blir såpeglatt på leirjorda i regntida. Lake Manyara ligger på 960 m.o.h. mens Dara, som er den høyeste toppen ved der vi kjører opp, er på 2256 m.o.h. Høyeste punktet på veien er nok ikke riktig så høyt, men det sier noe om oppstigningen. Veien går naturlig nok i korte og lange sløyfer oppover, og kan fint sammenlignes med Trollstigen hjemme i Norge, når det gjelder spenning og «Aah» og «Iiik»-faktor. Dessuten finner du absolutt flere «Der ingen kunne tru at nogen kunde bu»-bosettinger i de bratte skråningene inne i dalen. Fikk egentlig ikke tatt noen ordentlige bilder der veien er som mest humpete, for da hadde jeg mer en nok med å unngå å bite meg i tunga eller slå hodet i taket, klamre meg fast i interiøret (setebelter er oppskrytt), og ikke miste kameraet i golvet eller ut av vinduet. Ikke stedet for å drikke brus av glassflaske i alle fall. Nei, den veien må nok nesten prøves for at man skal ordentlig forstå hva jeg snakker om.

Vi hadde en stopp mot toppen av stigningen, der vi kunne se på utsikten mot Lake Manyara og Tarangire, og vi fikk tatt noen bilder. Like etterpå møtte vi Datogaer som var i ferd med å flytte på kyrne sine, og som syntes at bilveien var en flott vei å bruke. Dette er ikke helt lovlig, for det finnes visstnok en annen vei som de skal bruke, men det brydde de seg ikke så veldig hardt om. Datogaene har nok gått den veien lenge før det kom biler og vei, og dermed blir det litt kultur-kollisjon. Det ble en stund litt høylytt munnbruk mellom sjåføren vår og gjeterne, og kufangerne (!) på bilen ble brukt til å dytte kyr som ikke forsto hva som skjedde, eller fant ut hvor de skulle flytte seg. Jeg var litt redd for et par kalver som rotet seg litt nærme hjulene, men så langt jeg fikk med meg gikk det bra med både kveg, hunder og mennesker.

Langt om lenge, og temmelig slitne kom vi endelig hjem til Haydom, og kunne tømme bager og kjøleboks for varer. Godt å være hjemme!