I like to ride my bicycle…

ADVARSEL! Før du leser videre, bil jeg bare advare om at denne bloggen inneholder slanger, rotter, og punkteringer, så hvis du ikke vil vite mer om det: SLUTT Å LESE NÅ, om 6-7 avsnitt, eller få noen til å lese gjennom og plukke ut de delene som du ikke ønsker å høre… Sånn, da er du ADVART!

Jeg har vært på sykkeltur! Overnattingstur faktisk. Syklet fra Haydom og ned til Pete’s Farm i Yaedachini dalen, på baksiden av Harar fjellet. Jeg syklet sammen med Irene, en tur som tar halvannen time ned om man sykler den korte veien. Var litt skeptisk på om det skulle regne, og litt regn ble det – nok til at jeg tok på regntøyet – og så ble jeg enda våtere inni regntøyet enn jeg nok hadde blitt uten. Klamt er et stikkord i 25 varmegrader…

Nederst i bakken på ny-
veien

Ned «ny-veien» fra 2001 måtte vi mest trille syklene, for der var det litt i bratteste laget for komfort, når bremseklossene ikke akkurat er helt nye. Dessuten er den veien ikke akkurat laget av maskiner og belagt med asfalt – den er bygd for hånd og hakke, og vedlikeholdes på samme måte. For mer detaljer se tidligere blogg om emnet: turen til Hadzabeene.

Selv om jeg ikke syklet ned de bratteste stykkene, klarte jeg å slå hjulet skeivt, og det laget veldige ulyder da vi kom ned. Vi visste ikke het riktig hvor vi skulle sykle etter at vi kom ned, men vi valgte nå å følge veien utover mot dammen som de også bygde i 2001. Der begynte vi å bli litt usikre, og måtte spørre om veien. Heldigvis traff vi en som var lærer hos Hadzabeene, og som snakket godt engelsk, og han tilbød seg å sykle med oss for å vise veien. Vi skulle da ta til venstre der ved demningen, så vi var absolutt ikke så veldig langt ute på jordet. Eller vi var i hvert fall på riktig jorde.

Et kvarters skranglete (min sykkel) sykling senere kom vi til farmen, og det var jeg egentlig litt glad for, fordi jeg begynte å gå tom for unnskyldninger for ikke å treffe denne læreren senere, og for ikke å gi ham det norske telefonnummeret mitt. De skal ha for innsatsen disse mannfolkene!

Telt med overbygging for
å gjøre det litt kjøligere

Pete

På farmen hos Pete viste det seg at vi var litt savnet, da de hadde trodd at vi skulle komme mye tidligere. Så Pete var ute og lette etter oss per sykkel, og kona hans hadde kjørt med bilen i motsatt retning. Men da alt var oppklart, ble vi vist bort til teltet der vi skulle sove – en slags safari-telt-lodge. Senger og teppe på gulvet. Fint utedo (det fineste utedoet jeg har sett her), og dusj! Rennende vann fra kranen (regnvannstank) med varmt vann, og en flott bålplass mellom teltene. Vi installerte oss i teltet, og satte oss deretter litt for å nyte de siste solstrålene for dagen – sammen med to nederlandske legestudenter som vi kjenner fra Haydom – mens kona til Pete laget middag til oss. Nydelig mat, og koselig prat rundt bordet – med mange historier fra Pete.

Slangemiddag

Jeg sov rolig og godt etter koselig avslutning av kvelden med å stirre inn i flammene på leirbålet; kun avbrutt av noe krafsing utenfor teltet på natta. Må si jeg skvatt litt, men roet meg fort ned igjen. Har jo blitt vant til litt livlige drømmer, når jeg spiser malariamedisin. Men det kan jo ha vært duer eller det kan til og med ha vært leoparden som har holdt til i området – hvem vet?

Constrictor

Morgenen etter fikk vi deilig frokost, og vi fikk oppleve Pete på rottejakt på soverommet. Han fikk tak i den, og etterpå var vi med og matet den til en av slangene som Pete har på farmen. Jeg husker ikke hvilken type det var, men vi så i alle fall en constrictor (kveleslange), flere små giftige slanger og noen større puff-adders. Det kuleste var å holde constrictoren, og å se den spise en rotte og en fugl. Skulle lagt ut video, men «then again – maybe NOT». Han fortalte at han pleide å gjemme traktornøklene i tønnen der han hadde puff-adder slangene, for da visste han at arbeiderne på gården ville vente med å ta traktoren til han kom.

En liten giftslange hilser på meg...

Det er en ganske stor farm de har, og de lager eller dyrker stort sett det de trenger på gården, men kjører til Haydom eller Singida når de vil ha litt utenom det vanlige. Han og kona har også kyr, griser, geiter, sauer, høner og hunder. Det er også massevis av fugler rundt i trærne, og er det noe Pete kan noe om, så er det fugler. Pete kommer fra Irland, men dro til Afrika (Kenya først) for å leve ut drømmen om å jobbe med fugler og dyr i Afrika.

Rett over klokka ett satte vi oss atter på syklene, og siden Pete mente at det ikke var så mye lengre å sykle den andre veien (bilveien) bestemte vi oss for å prøve den. Og de var ikke bare en gang i løpet av den ettermiddagen at jeg angret på den avgjørelsen. Ikke mer enn et par-tre km fra farmen støtte vi på problemer; min sykkel hadde plutselig ikke mer luft i framhjulet. Så da var det av med dekk og prøve å pumpe for å finne hullet, og her må jeg innrømme at jeg ikke er noe dreven. Jeg har jo vært temmelig heldig gjennom livet og nesten aldri punktert. Irene hadde mer erfaring, og i tillegg fikk vi hjelp av en kar som kom på sykkel forbi. Han syklet hjem og hentet bøtte og vann, og så fant vi hullet. Det var rett ved ventilen, og satt ordentlig kjelkete til. Men vi hadde på lim og prøvde å få klemt det sammen. Så ble hjulet pumpet igjen, og vi fortsatte.

Gode hjelpere er det ikke mangel på her!

En hel km kom vi oss før hjulet igjen var flatt. Nå var gode råd dyre, for det var ingen dekning for telefon der vi var. Men Irene er en meget sporty dame, så hun ville løpe med den punkterte sykkelen, mens jeg syklet ved siden av på hennes sykkel. Vi byttet litt på det, for Irenes sete var i grunnen litt for høyt for meg, men jeg er dessverre ikke like god til å løpe som henne, og jeg måtte gå mye av tida. Vi har regnet ut at turen er på ca 30 kilometer, så den av leserne som klarer å regne litt på det klarer sikkert å komme fram til at dette var en tur kunne bli litt lang… Særlig ettersom det nå var en eneste lang oppoverbakke. Noen kilometer før Kidarafa (11km fra Haydom) traff vi Pete som var på vei hjem etter å ha kjørt de nederlandske jentene hjem. Men han hadde annet ærend, og kunne ikke helt tenkt seg å kjøre tilbake til Haydom enda en gang. Men ha trodde vi kunne få fikset sykkelen i Kidarafa, så da tråkket vi videre i retning dit.

Nå var det ikke så fryktelig lenge til det ville bli mørkt, og vi hadde det litt travelt med å få fikset dekket. Og med litt fekting med armer, og en god blanding av Engelsk, Kiswahili og Norsk fikk vi forklart hva problemet var, og at vi antagelig trengte ny slange. Hamna! Out of Stock! Ikke å oppdrive der. – Men de ville prøve å lime en gang til, noe verken jeg eller Irene hadde noen særlig tro på. Enden på den visa var at Irene og jeg tok feil, og karene på sykkelverkstedet hadde rett. Så derfor kunne vi igjen sette oss på hvert vårt sykkelsete, og tråkke resten av veien mot Haydom.

Vi syklet inn porten på HLH da klokka var kvart på sju, og det er rett før sola forsvinner helt under horisonten, og mørket kommer dettende ut av en sekk. Vi var slitne, sultne og glade for å være tilbake. Vi hadde ikke med mat på turen, så da be det bare en brus og en pakke kjeks på meg hele dagen fra frokost til middag. Heldigvis hadde vi nok vann – ellers er jeg redd det kunne blitt en mye lengre tur… Sykkelen har fortsatt luft i dekket, og den har vært ute på nye eventyr denne uka, sammen med Nina og Teresa, så de gjorde en god jobb i Kidarafa!