Når det røyner på...

Det var 1.mai, og det er Nasjonal helligdag her i Tanzania – akkurat som i Norge. Det har vært en travel, tung, og trist dag på jobben. En dag der ting ikke endte slik jeg hadde håpet, og der det vanskelige ikke var helt lett å legge fra seg når jeg kom hjem.
Jeg ble lokalisert til akuttplassene, der de sykeste som trenger mest overvåkning ligger. Og nettopp – der lå det to alvorlig syke barn.

Det ene barnet skulle til røntgen, og jeg og en assistent tok han med dit. Kort fortalt, gutten sluttet å puste mens vi var på røntgen, og jeg måtte bare ta han i armene mine og løpe tilbake til Intensiv – uten seng – det ville tatt for lang tid. Vi fikk lagt han i fotenden på en av de andre sengene, og han ble intubert og stabilisert der og da. Alle var veldig flinke, og alle jobbet veldig godt sammen!

Vi jobbet sammen med behandlingen av gutten hele dagen, og da jeg gikk hjem rundt kokken fem, var det tålelig stabilt. Jeg tok meg en rask tur opp i byen for å hente noe hos skredderen, og mens jeg sto der ringte de fra intensiv som spurte om jeg kunne komme, så jeg skyndte meg tilbake, sammen med doktor Teresa.

Vi (leger og sykepleiere) strevde virkelig for å holde liv i gutten, men vi sto litt hjelpeløse i forhold til hva vi kunne gjøre mer. Da hjertet hans stoppet, startet vi hjerte-lungeredning, men etter 20 minutter var det ikke mer vi kunne gjøre. Det var vondt, og enda vondere å se foreldrene da de forsto at de hadde mistet sønnen sin.

Da jeg gikk hjem fra jobb klokka kvart over sju, var begge barna fra morgen døde. Den andre hadde dødd mens jeg var oppe i byen. Disse barna ville vi kanskje ha mistet hjemme også - det er ikke slik at de nødvendigvis døde fordi vi er i Afrika - men det er litt mer skjelden at jeg opplever at to barn jeg har sykepleieransvar for dør innenfor to timer hjemme. Eller kanskje jeg skal si aldri...

Det er ikke lett alltid med det triste som skjer her, men det hjelper å minne seg selv på at vi gjør så godt vi kan, ut fra de ressursene vi har tilgjengelige, og at vi faktisk også greier å hjelpe mange! Det er godt at vi kan prate sammen om det etterpå – eller skrive det ned, sånn som jeg gjør. Dere får kortversjonen, den lange har jeg skrevet for meg selv, og ikke for publisering.

Folk herfra virker å ha en egen evne til å legge ting bak seg, og ikke tenke mer på det, og av og til misunner jeg dem for det, samtidig som jeg tror jeg lærer mer av å reflektere over og bearbeide slike situasjoner.

Men nå skal jeg også se framover, og bruke tiden som er igjen her til å gjøre mest mulig nytte for pasientene og kollegaene mine her.