Kendwa Paradize

Legg til bildetekst

Hotellutfordringer til tross – Kendwa er et nydelig sted, og jeg nyter dagene og de fleste nettene her. Jeg våkner ofte av fuglesangen når sola begynner å gjøre seg klar til å stå opp. Tusler gjerne i pysjen ut av mitt kjølige, luftige rom, ut på terrassen utenfor, der jeg kan sitte i en fluktstol og se på at Kendwa våkner til liv. De aller første som kommer ned trappa til stranden er stort sett de som jobber i restauranten – gjestene har gjerne vært oppe litt seint utover natta, og ligger litt utpå. Sola titter ganske snart over haugen, og nede på stranda er det alt noen morgenfugler som jogger eller bader.

Jeg tar meg en dusj J kler meg og går til frokost. Frukt, cereals, egg eller omelett, brød, donut eller boller, smør, syltetøy og peanøttsmør, kaffe, te, varm eller kald melk og juice er det utvalget jeg har. Generelt bedre enn det jeg vanligvis har til frokost… Jeg tar gjerne krydderte her, for Africaffe er ikke det som frister magen min for tiden. En bok er god å ha som selskap til frokost – i alle fall nå som jeg er alene på dette hotellet. Det bor kjente på mitt gamle hotell – og stakkar; de må fortsatt sitte der og vente i opptil en time på at noen skal få klemt nok egg ut av høna til en spansk omelett…

Etter frokost er det på med solfaktor og bikini, og pakke en lett veske til stranden. Greit å ha noe å legge oppå madrassene på solsengene – de er litt slitne, stakkar, både senger og madrasser.  Det viktigste er likevel å ha med vann, for man blir merkelig tørst i denne varmen… Jeg drikker lett tre liter vann om dagen, og glemmer jeg det, straffer det seg med hodepine. En bok er også god å ha, særlig når man må trekke inn i skyggen når sola står som høyest. Så hopper man i havet når det passer og «kjøle» seg ned litt på den måten, med eller uten maske og snorkel – og etterpå kan man stå litt rundt og lufttørke i en svak, deilig bris. Minst hundre ganger om dagen kommer noen og skal selge det ene eller det andre, og det er egentlig et under at de holder ut med de samme lange rekkene med hilsninger mange ganger om dagen – før de kommer fram til hva det er de vil at du skal kjøpe. De samme selgerne kommer sikkert innom fire-fem ganger, og hvis man prøver å ignorere dem så gir de seg ikke da heller. Mange har fine ting de selger; sjal, kangaer, solbriller, smykker og skjell, men det er litt begrenset hvor mange man kan kjøpe når kofferten allerede er stuende full… Kunne tenkt meg et stort skjell, men det har jeg hørt at er ulovlig å ta med seg ut av landet. Kanskje finne ut av det før jeg kommer tilbake neste gang!

Jostein og Inger Beate i strandkanten

Man kan selvsagt velge en litt annen variant på dagen om man syns det kan bli litt kjedelig bare å ligge i sola eller i vannet hele dagen – som snorkling eller dykking på korallene rundt den private øya Mnemba (neste blogg), ta dykkerlappen (Gratulerer Vidar!), bli med på en kryddertur, eller seile inn i solnedgangen – eller som vi gjorde i dag; spasere langs stranden opp til Nungwi. Jostein, Inger-Beate og jeg gikk litt over ti, mens tidevannet falt, og vi spaserte forholdsvis tørrfotet hele veien til Nungwi. På høyvann er det flere steder som ikke er passerbare uten å svømme, og selv det kan være ganske farlig om det kommer bølger som kaster deg mot klippene. Men vi hadde planlagt godt, og trengte bare å vasse litt enkelte steder. I Nungwi gikk vi litt rundt og kikket i noen boder, jeg kjøpte kanga og sjal (!) og så gikk vi for å bade. Deilig å få avkjølt seg litt i vannet, og deretter tørke litt på stranden. Vi inntok god lunch på en lokal restaurant oppe på en klippe, der maten var god og servicen upåklagelig. Etter lunch begynte vi turen tilbake til Kendwa, men nå kjente vi enda mer på varmen, og vi måtte stoppe og bade på en nydelig langgrunn strand, rett ved et hotell med pir ut i vannet. Lekte litt med kameraet i vannet, og prøvde å få til en handel med en av sjal-damene.

Så fulgte vi stranden helt hjem, og jeg sovnet rett og slett i skyggen under en kibanda. Et par bad til for dagen, og så en dusj, før jeg gjorde meg klar for middag – denne gangen på fiskerestauranten oppe i landsbyen utenfor hotellporten. Og det angrer vi ikke på! Så lenge vi får så god mat, og god service, går det greit om vi må vente litt på maten når strømmen blir borte.

Og sånn går dagene – og jeg blir brunere for hver dag. Og av og til litt rød… Men det har faktisk gått veldig bra til nå. En hel dag til, og så til Stonetown og deretter hjem til Haydom. Blir sikkert rart å reise, det er lett å venne seg til gode dager med avslapning og sol og varme. Så det kan hende virkelig at jeg kommer tilbake hit. Skal ikke være vanskelig jeg hvis noen ber meg! Eller så skal jeg nok finne veien helt selv også…