På tur med Haydoms venner og andre venner



Venner i bilen

Torsdag denne uka sto over 40 personer klare på Gjestehuset klokka ni om morgenen, for å dra til en Hadzabe landsby i «dalen» - Yaedachini Valley. Vi stablet oss inn i fire sykehusbiler og to safaribiler og vi kjørte avgårde i duskregnet. Det hadde regnet i bøtter på morgenen, og det er ikke «bare-bare» på leirete tanzanianske veier. Etter hvert lyste det opp, vi som hadde vært ute i regnet begynte å tørke opp, og latteren satt løst.

Sjåføren bærer sekk med mais

Vår bil fikk æren av å være Mais-bil, og sikkert 100 kg mais ble lastet inn baki hos oss, som skulle bli gitt til den landsbyen vi skulle besøke. Dette er en slags "betaling" til dem for at vi får lov til å komme inn i deres verden og se hvordan de lever. - Og litt ballast i bilen var veldig bra og ha, for vi skulle ut og kjøre på såpeglatt leireføre. Vi hadde en veldig flink sjåfør, og han fraktet oss trygt, selv om bakenden slapp både titt og ofte, og vei/sump gav utfordringer kjøremessig. Men firehjulstrekk er for pingler...

Hadzabejegere rundt bålet. Fra Google.

Hadzabe-stammen er en liten etnisk gruppe som holder til i nordlige sentral-Tanzania, og stammen teller til sammen mindre enn 1000 mennesker. De ser ut til å ikke være genetisk knyttet til andre folkegrupper, og klikkespråket de snakker viser seg å være et isolert språk, som ikke er knyttet til lignende Khoisan-språk. Rundt halvparten av dem lever fortsatt som jegere og samlere, på samme måten som forfedrene har gjort det i tusenvis av år, og de er nå regnet som de siste fulltids jegere og samlere i Afrika.

Som etterkommere etter et urfolk som har levd i det samme området rundt Lake Eyasi i den sentrale delen av Rift Valley i titusener av år, har de levd relativt upåvirket av impulser utenfra, inntil de siste par hundre årene. De er tidligst nevnt i skriftlige dokumenter så sent som i slutten av det 19de århundre, og de kom først i kontakt med Europeiske oppdagelsesreisende på begynnelsen av 1900-tallet. Det har vært tallrike forsøk fra både kolonister, utenlandske misjonærer, og fra Tanzanias regjering, på å tvinge Hadzabe-folket til å bli bofaste, og få dem over til å drive med jordbruk. Disse forsøkene har stort sett slått feil, og mange Hadzabeer lever fortsatt omentrent det samme livet som forfedrene har levd siden tidenes morgen. (Wikipedia)

Noen har kanskje begynt å ane at vi ikke kom fram til Hadzabeene, og grunnen til det var en elv som gikk mer på oversiden enn på undersiden av en bro vi måtte passere. Sjåførene ville ikke ta sjansen på å passere i tilfelle vannet skulle stige enda mer før turen tilbake.

Regler for ferdsel i Yaedachini Valley

Så derfor snudde vi alle bilene, men i stedet for å reise direkte tilbake til Haydom, tok vi en tur rundt Harar, og til den nye veien ned i dalen, som ble bygd i 2001. Vi stoppet på toppen av bakken, ved et minnesmerke som er reist til minne om byggingen av veien. Denne veien ble bygget da det var matmangel og hungersnød i regionen, som en del av prosjektet «Food for Work», og Mama Kari og doktor Ole Halgrim Evjen-Olsen var dypt involvert i dette prosjektet. Alle familier i området skulle sende en mann til å arbeide på veien.

Isaacki og Mama Kari

På natten ble det tent bål på fjellet, og på morgenen ble det slått vann på berget, og steiner og grus ble hakket og spadd med håndkraft. Dette var hardt fysisk arbeid, men alle jobbet sammen – uavhengig av hvilken stamme man tilhørte – og veistykket ble ferdig i løpet av seks måneder. Pastor Isaki og Mama Kari var med oss på turen, og de fortalte levende fra byggingen av denne veien, før vi kjørte ned sving etter sving til vi kom ned til dalen. Der stoppet vi igjen og det ble fortalt flere historier fra byggingen, og det ble spontan sang på Swahili.

Så selv om vi altså ikke kom fram til Hadzabeene, og ikke fikk smakebiter fra kulturen deres, ble det en interessant dag, og en fin tur. Det blir forhåpentligvis en ny mulighet senere, når det tørker opp.