Sykkeltur til Harar

Andrea, sjefen min, kom på onsdag og spurte om jeg hadde lyst til å bli med til Harar-fjellet. Han hadde ikke vært der oppe før, og nå hadde han lyst å ta med Rachel og meg på sykkeltur. Jeg stresset litt med å få tak i sykler til Rachel og meg, men vi fikk låne Magnes og Eriks sykler, og da var det bare å tråkke av gårde. Begge syklene hadde bare ett gir som virket, og de var velbrukte, men de gjorde absolutt nytten. Og du, så deilig det var å sitte på et sykkelsete igjen. Tre måneder siden sist, og jeg bare elsket det! Vondt i baken, javel, men det er det verdt!

Vi tråkka altså av gårde langs bilveien til Harar-fjellet, og etter hvert på litt andre veier. Heldigvis hadde det tørket godt opp siden bilturen på torsdag og regnværet på fredag. Så vi slapp å spinne på glatta på to hjul.

Syklene ble parkert hos en Iraq-familie som bor rett ved elveleiet vi må krysse før vi starter turen opp til Harar. Dette var andre gang jeg var på Harar, var der første gang for noen uker siden, men det glemte jeg visst å blogge om den gangen… Siden jeg var så «kjent», tok jeg på meg å guide oss til toppen. Men guider er forhåpentligvis stort sett litt mindre tunge i pusten når de er ute på tur. Jeg peste og svettet, men gikk på i løsgrus og kratt.

Meg, Andrea og Rachel på Harar

Utsikt mot Haydom

På toppen fant vi en fin stein med utsikt, og der parkerte vi oss for å spise medbrakt bananbrød. På en fin dag (som denne absolutt var) er det helt topp utsikt til Haydom i øst, og videre helt til Hanang, og i vest ned mot Yaedachini Valley (der blant andre Hadzabeene bor). Litt vanskeligere å få utsikten sørover, for selve toppen er ganske gjengrodd meg kratt. Harar rager ikke akkurat i terrenget, med kanskje 200 meter stigning fra platået rundt, men kjegleformen gjør at det står fram i landskapet. For norn år siden ble det prøvd å bygge en mobilantenne oppe på toppen av Harar, Men historien sier visst at den muligens blåste ned. Kan nok hende den fikk hjelp av noen, for en slik antenne på toppen av et «hellig» fjell er vanligvis ikke spesielt populært.

Vi tilbrakte sikkert en halvtime på toppen før vi startet på turen ned igjen. Andrea var sikker på at vi hadde gått feil og var havnet på andre siden av åsryggen, men jeg var mer sikker på at jeg visste sånn cirka nesten litt hvor vi måtte gå.



Solsikker i Harar

Vel nede hos syklene lurte Andrea på om vi ville bli med på en omvei forbi Shambaen hans. Shamba er Kiswahili, og kan oversettes med jordstykke. Mange har et lite hus eller hytte ved shambaen, sånn at de har et sted å søke ly når de er og jobber på åkeren. Derfor la vi av gårde i nordlig retning, og passerte Harar «sentrum». På veien fikk vi sett noen fine solsikkeåkre, og Andrea pekte ut flere steder der maisen ikke ville greie seg, da den hadde vokst for lite, og fått for lite vann og næring. Det ser ut til at mange kan få en riktig dårlig avling dette året.

Andrea og hans kone



Andreas familie på shambaen

Derfra syklet vi på smale stier, mellom tornebusker og over sotsvart leirjord, før vi kom til et lite hus med maisåker bak, og hele bakken på framsiden dekket av nyplukkede bønneplanter. Her fikk vi hilse på hans kone, de fire eldste sønnene, to brødre og noen andre slektninger. De satt inne i huset og spilte kort når vi kom, for de var akkurat blitt ferdige med å høste bønnene. Vi fikk servert brus og banan-kjeks, og det er ikke da man sier nei til sånt. Vi stanset vel en halvtime på shambaen, før vi satte nesen mot Haydom igjen. Tråkket på litt ekstra, for det så ut som om det kunne komme en regnskur innen vi ville nå hjem, men vi berget med god margin.

En kjempeflott dag! Dessverre måtte Rachel reise hjem på søndag, men det var fint å ha henne med på denne turen siste dagen hennes på Haydom.