Maternety Ward

Informativt og fint på Maternety Ward

Denne uka har jeg vært to dager og hospitert på Maternety Ward, og det må jeg vel kunne si har vært interessant. Faglig interessant i alle fall, men jeg tror egentlig ikke at jeg har lært noe jeg kan bruke til noe… Annet enn at mødre på Haydom ikke lager særlig mye lyd når de føder, og at ungene her ser ut til å komme med et plopp. Og det er sannsynligvis ikke tilfelle en gang, men likevel den erfaringen jeg har etter to dager og fire fødsler.

Det er en eventyrlig stor mengde barnefødsler på Haydom hvert år, og det sises at dette sykehuset har den høyeste overlevelsesprosenten sør for Sahara. Det fødes i snitt 17 barn pr døgn, og nå har de bygd en flott ny fløy med nye fødestuer og et sectio-rom. Håper de kan få noe nytt utstyr der, for eksempel senger som faktisk kan reguleres.

En av de finere fødesengene

Jeg møtte opp mandag morgen, klokka 0730, og klokka 0750 trakk den første ungen pusten, og begynte å skrike. Og den kom virkelig med et plopp, selv jordmora ble litt overrasket, særlig med tanke på at dette var en førstegangsfødende. Det var en fin liten gutt, og bestemor var med for å passe på han etter fødselen. Jeg bel mer eller mindre overrasket av voldsomt sus i ørene, og svirrende stjerner, og måtte gå ut litt for ikke å svime av. Skylder på varmen, jeg er da ikke så pinglete. Mindre enn en halvtime etter forløsningen stavret den nybakte mammaen seg ut av fødestua og bortover gangen til rom 10. Der var det ikke ledig seng, men hun fikk lov til å slenge seg ned i fotenden hos en annen.

Etter det var det ikke noen som var i fødsel, men jeg fikk være med når de tok ultralyd av de innlagte som fortsatt ventet. Dette var visst for å telle hjertefrekvensen, i alle fall var det det hun skrev ned. Det var en som ventet tvillinger, og hun var diger! Det var en annen der som hadde veldig stor mage, og da målte de hodet på fosteret, og der trodde de det var hydrocefalus (vannhode). Hun tror jeg de valgte å gjøre keisersnitt på.

Helt fram til lunch skjedde det egentlig fint lite, og jeg gikk inn på rom 19-20 sammen med Irene. Det er der de premature og de syke nyfødte blir tatt vare på. På rom 20 er det ca. 32° Celius, for å holde de premature babyene varme, og jeg blir jammen varm jeg også når jeg er der inne. Jeg beundrer Irene som står der inne i timevis med alle disse syke barna, og ote helt alene. Jeg holdt meg mest ute på rom 19, der var det en jentebaby som hadde hatt asfyksi ved fødselen, og som var avhengig av oksygen.

Jordmor Sarah

Etter lunch rakk jeg så vidt inn til nok en fødsel, men jeg fikk da i alle fall med meg at ungen kom ut. Ikke ble jeg antydningen til svimmel heller. Denne ungen var nummer elleve i rekken. Akkurat samtidig fødte det en på nabostua, men den var det noen andre som fikk være med på. Så ble det å sitte der på en krakk og vente da, prøvde å lese litt i en bok for jordmødre, men klaret ikke helt å konsentrere meg. Typisk at jeg valgte den dagen på føden da det nesten ikke skjedde noe – i alle fall sett i forhold til at det i snitt er 17 fødsler i døgnet.

Rett rundt klokka 1530, da jeg egentlig hadde bestemt meg for å gå hjem, satte det i gang med en fødsel bak et skjermbrett ute i korridoren. Det gikk fort det også, og guttungen skreik så det ljomet da han kom ut. Han ble tørka rein, og så fikk han komme opp på brystet til mammaen sin. Denne var også den førstefødte. Egentlig den fødselen jeg syns var den beste – for min del i alle fall, da jeg fikk sett alt det som skjedde veldig godt.

Nå syntes jeg i grunnen at jeg hadde fått nok fødsler, og prøvde å si til Sarah (avdelingslederen) at jeg heller hadde lyst å gjøre noe annet på tirsdag, men det syntes ikke hun var noen god ide. Hadde jeg først avtalt å være der i to dager, så mente nå hun at da fikk jeg gjøre det. Jeg skjønner det egentlig godt, men for min del så var jeg ganske forsynt. Tror egentlig ikke fødeavdelingen er stedet for meg, og tror neppe jeg noen gang vil ønske å bli jordmor.

Ny i verden

Dag to startet nesten som den første, med fødsel rett etter at jeg kom fra Sala. Her fikk jeg være bitte litt mere aktiv, om enn ikke direkte involvert. Denne jenta var litt treig med å skrike, men hun var fin i fargen og hadde god puls og pustet fint, men likevel ville de bagge henne litt helt i begynnelsen. Hun kom seg fint, og fikk komme til mamma ganske fort.

Etter det skjedde atter fint lite på føden, annet enn at de benyttet denne stille tiden til nedvask av avdelingen, og jeg hjalp til med å re opp noen senger. Lunchen kom og gikk, og da klokka var blitt halv tre uten noen action, gikk jeg på en liten tur for å ta litt bilder på sykehusområdet. Da møtte jeg Turid Espegren, og jeg hjalp henne litt i den store kontaineren med alt det medisinske utstyret. Der er det mye rart, ja! Tror jeg må inn der enn annen dag også, og kanskje finne tak i utstyr som kan bli brukt på ICU og de andre avdelingene. Utrolig hva folk kan finne på å sende til Afrika, sier nå jeg bare – og dette tror jeg nesten må bli til en ny blogg ved en senere anledning.

Konklusjonen etter disse to dagene er at fødsler er fantastiske begivenheter, men at jeg har fått min dose for nå, og ikke har noen planer om å bli jordmor. Men jeg hadde jo ingen planer om å bli sykepleier heller i utgangspunktet… Mulig jeg virker litt utakknemlig, men vi er alle forskjellige, og jeg trenger ikke like alt like mye. Det får greie seg at jeg er uendelig glad i alle disse smårollingene når de har kommet ut!