Road-trip i en Toyota Sprinter

Så ble det et lite afrikansk eventyr i påska også J

Utsikt fra Universitetsområdet mot sentrum av Dodoma

På torsdag kom Selina (Sanka) og lurte på om jeg kunne ha lyst til å bli med til Dodoma og besøke Loema (Moshi) i påskehelga. Hun kunne stille med bil, og det tar jo bare seks timer en vei. Skjønner ikke hvorfor, men jeg måtte tenke på det litt før jeg sa ja, og klokken 04:20 søndag første påskedag kom de for å plukke meg opp. De, ja. Jeg var jo temmelig naiv som kunne finne på å tro at det bare var vi to som skulle avgårde. Bilen var allerede fylt til randen da jeg ble plukket opp, men jeg var privilegert og fikk sitte framme.

Foruten meg var det en sjåfør (Samueli), hans kone, to barn (sju og ett år), og en mann til som jeg aldri fikk snakket noe med egentlig. For det var jo midt på natten og jeg var ekstremt trøtt. Jeg sover jo vanligvis veldig godt i bil her i Afrika, og humpete vei er ingen hindring. Jeg sov meg faktisk nesten helt til Dodoma, og da vi kom dit klokken 10, var det bare ved hjelp av en boks Red Bull at jeg klarte å våkne. Dermed kan jeg ikke berette særlig mye fra turen, annet at vi hadde en tissepause et eller annet sted etter at vi traff asfaltert vei. Tenkte der jeg sto ved siden av Toyotaen til Selina; «dette kunne nesten vært hvor som helst i verden – bortsett fra varmen og Baobab-trærne som var overalt.

Varmen, ja… Det var i alle fall ikke frysevær i Dodoma, så jeg hadde vel egentlig ikke behøvd å ta med jakke og langbukse på tur. Men det var jo litt kjølig på Haydom da vi dro, så det var best å være på den sikre siden. Svettet og følte meg rett og slett uggen der vi satt i bilen og ventet på at Loema skulle komme og møte oss. 
Men alle plager rant av meg da jeg fikk sett Loema, for hun hadde stor kul på magen! Å du – så herlig det var å se henne igjen! Det er tre år siden jeg så henne sist, da satt vi på fiskebrygga i Kristiansand og spiste is! Hun var så fin, og så frisk, og ganske så lykkelig! 37 uker på vei kunne hun fortelle, og jeg gledet meg stort.

Vi kjørte hjem til henne og mannen – en liten leilighet sammen med flere andre familier – ikke langt fra universitetet det Loema studerer til Bachelor i sykepleie. Hun har Diploma fra før, og er altså sykepleier fra før, men dette er utdanning mer likt den vi har i Norge. Vet ikke riktig hva Diploma kan sammenlignes meg i Norge, men det er i alle fall ikke det samme.

Litt senere på dagen gikk vi en tur bort til Universitetet hun går på, og kikket litt på det. Vi kjørte også opp til det andre STORE – og nye – universitetet i Dodoma, og der kan du si de har litt av et område. Kunne sikkert plassert 10 Norske universiteter inkludert studentbyer på området, og likevel ville det være god plass. Er god plass der nå også, for de har ikke på langt nær bygd ut en fjerdedel av området. Merkelig at jeg alltid får så lyst å studere når jeg kommer inn på et universitet. Et eller annet fag – et år eller et semester. Man er vel aldri helt for gammel til det, vel?

Etter omvisningen satt vi litt på en kafe og ventet på kylling som vi skulle ha med hjem til middag. Koste oss med masse mat, koselig prat, og etter hvert litt Scooby-Doo film. Det ble ganske tidlig kveld for de fleste, jeg delte seng med Selina, og sovnet temmelig fort. Det var skrekkelig varmt på natta, og til og med et tynt laken var for mye å ha på seg, men søvnen innhentet meg likevel. Selina hadde avtalt at vi skulle kjøre fra Dodoma ikke så lenge etter åtte på morgenen – så da er det ikke noe å klage over at klokka ble rett før ett før vi kom oss av gårde. Godt å få hilst på Loema etter så lang tid, og litt trist å reise igjen, men jeg har lovet henne å komme tilbake før jeg reiser hjem til Norge.

Hjemturen var mer opplevelsesrik enn turen til Dodoma; for det første var jeg mer våken; for det andre gav jeg forsetet til en som trengte det mer enn meg; og for det tredje syntes motoren at det var vanskelig å holde et jevnt turtall, og den valgte å hoste og harke før den tilslutt stoppet. Heldigvis hadde vi en sjåfør som hadde vært på biltur før, og som hadde litt mer en gjennomsnittlig peiling på motorer – i motsetning til meg, som knapt vet forskjellen på radiator og spylervæske… Jeg syns det hørtes ut som tett luftfilter (ja, for DET har jo jeg peiling på – dah!), men Samueli fikk i alle fall renset ut noe rusk fra bensintanken og da gikk det bedre – en stund. Vi hadde tre stopp før han klarte å få den til å gå ordentlig, og motbakker syns bilen var rett og slett vemmelige. Var en stund litt redd at vi skulle bli stående der ute i bushen mellom Dodoma og Singida. Dette er heldigvis den asfalterte bushen, men likevel…

Vi kom oss til Singida etter fire og en halv time, og det er ikke så verst, når man regner inn biltrøbbel. Der sa folkene på verkstedet at bensinpumpa var gåen, men det trodde ikke Samueli noe på, og vi valgte å kjøre videre uten å bry oss om «gode» og ikke minst dyre råd fra luringene i Singida. Den byen har rykte på seg for å være der alle som stjeler, jukser og lager trøbbel kommer fra, og jammen bekreftet de ikke den påstanden denne gangen også. Vi hadde en liten matbit i Singida, og sola var på vei ned før i kjørte videre mot Haydom.

Allerede etter noen hundre meter var vi på vei i feil retning, og det tok litt tid før vi fant fram til riktig vei mot Haydom. Etter å ha sett på kartet i ettertid er jeg temmelig sikker på at vi i alle fall ikke kjørte samme vei som dagen før… Og det ble mørkt. Mens vi hadde vært i Dodoma, hadde det regnet på veien, og den var til tider temmelig utfordrende for en liten Toyota. Et sted ute i bushen (og nå snakker vi ordentlig bush!) var det en buss som sto litt sånn halvveis på sida, og sperret hele den kjørbare delen av veien. Det var ganske mange folk som sto og hang rundt denne bussen, men vi fikk vite at den hadde kjørt seg fast dagen før. Jeg håper jo at disse som sto der og hang ikke var passasjerene, men i Afrika kan man aldri vite. Vi kom oss forbi via en halvkuttet åker – og bare etter at Samueli hadde gått opp veien med lykt for å vite hvor det var mulig å kjøre. Deretter kjørte vi feil i alle fall to ganger, og hadde motorstopp en gang til.

Det skal sies at det var med glede jeg så Haydom lyse mot oss i mørket da klokka var blitt over ti på kvelden. De siste to timene hadde jentungen på sju sovet på fanget mitt, og beina mine sov godt de også da jeg skulle gå ut av bilen. Måtte bruke litt tid på å finne balansen før jeg kunne stå på egenhånd. Men alt endte vel, og jeg fikk et nytt eventyr å skrive om i bloggen J

---

Og for å toppe dette; så ringte Loema meg på tirsdag kveld, og fortalte at det hadde kommet en liten jente-baby til verden! Nå ble det altså fødsel i uke 37, og dette skjedde bare noen timer etter at vi hadde kjørt fra Dodoma. Velkommen til verden lille under! Fantastiske nyheter! Mitt hjerte gledes stort, og jeg er ennå mer bestemt på at jeg må tilbake til Dodoma før jeg reiser hjem. Får nesten daglige rapporter fra Loema, og alt går bare bra!