En vanlig dag på Haydom

I dag har det vært en vanlig dag. Eller egentlig ikke, for alle dager er jo ganske forskjellige, men dette er en fortelling om hvordan en dag kan utarte seg på Haydom.

Våknet før vekkerklokka i morges – av den enkle grunn at det regnet «kattunger», og det hamret formelig på taket. Skikkelig regn med andre ord, og jeg tenkte med gru på at jeg skulle skli meg opp på jobb. Vel, det var godt å strekke seg noen minutter ekstra under en varm dyne, og så var det godt å stå opp. Litt kaldt vann i ansiktet, en kopp espresso, og så er dagen langt på vei startet. Hjelper med litt mat i magen også, og i dag ble det Ryvita med makrell i salsa – just som om jeg skulle ha vært hjemme.

Salaroom med rosa studenter

Jeg skifter til sykehustøy hjemme, men i dag ble det støvler og regnjakke utenpå, for regnet var ikke riktig ferdig da jeg måtte ut døra. Rapporten går på Swahili, så jeg finner boka etterpå og leser meg opp. Er temmelig fullt i dag, 11 pasienter, og av en eller annen grunn ligger de litt på kryss og tvers.

Når jeg har fått oversikten sånn grovt sett, går jeg på Sala. Det er Andrea (sjefen min) som holder andakten i dag, og etterpå har en fra styret litt å si om saker og ting. Det er styremøte i disse dagene, og det er mange viktige ting å diskutere. Etter Sala får jeg en liten prat med Mama Kari, og litt også med Olav (Direktøren). Her er jeg på fornavn med «sjefen over alle sjefer», men det er jeg vel egentlig hjemme også – selv om jeg aldri har hilst på Jan Roger (Olsen). Det var veldig hyggelig av ham å si at han hadde lest rapporten min fra «Emergency Training» og at vi hadde gjort en veldig bra jobb. Det gav en god start på dagen!

Irrigation

Da jeg kom tilbake til ICU var de faktisk godt i gang med morgenstellet, så jeg gikk i gang med å få tatt vital signs, og skiftning av tomme flasker til gjennomskyll av kateter. De skal jo ikke bli tomme da – sånn egentlig, men det skjer stadig likevel. Noe av grunnen er at vi bare har halvlitersflasker, og da går det fort tomt, og vi har heller ikke Y-sett. Etter morgenstellet la roen seg liksom over avdelingen, studentene flyttet pasienter videre i systemet, tok seg av alle skiftningene, mens sykepleierne satte i gang med daglige oppgaver; Visittrunde, henting av medisiner og andre varer på apoteket, henting av steril gas på Theater (operasjon/sterilsentral), og henting av væske etter forordninger på samme sted.

Akutt-kofferten

Jeg begynte også med mine daglige vaner; kikke inn i medisinskapet og rydde ting litt i system (det var faktisk veldig bra der i dagJ, men mange skjønner rett og slett ikke hensikten med å ha system); påfylling av engangsutstyr i skuffer og skap; testing av Ambu-bager, samt «gjemme» én sånn at ikke alle forsvinner inn til Theater; og sjekking av intubasjonskofferten for å se om det var laryngoskop som virker der i dag (det var det, og det virket J). Deretter ryddet jeg litt i skapet, og satte noen flere merkelapper på boksene der ting er blitt sortert i.

Oksygen skapet...

Andrea og jeg har hatt en prat om prioritering av utstyr som må fikses, eller kastes, fordi det bare ligger og skaper ROT sånn som det er nå, og deretter gikk jeg inn på «roterommet» (store room) og begynte sorteringen. Fikk veldig hjelp av en student en stund, men så ble han hentet til andre oppgaver. Det er utrolig hvor mye konkret søppel det er mulig å lagre på et rom som dette. Og det er ikke sånt som kanskje kan brukes – det er direkte SØPPEL. Tomme bandasje-innpakninger, størknede kateter (!), m.m. I tillegg er det mye utstyr som er stuet inn på det lille rommet, og det er vanskelig å vite hva som virker og ikke. Det er bestilt nye hyller, og de er angivelig under produksjon, så det er håp for en snarlig mulighet til å få det litt ryddig. Dessverre gir det også muligheten for å samle på enda mer skrot og utstyr.

Roterommet -

Mange som kommer til Haydom har med seg forskjellige ting/utstyr/bandasjer som kan være kjekt å ha. Problemet med det er at det ofte bare blir liggende i en skuff, et skap, i en eske, og ingen vet egentlig hva det skal brukes til. OG hvis noen vet hva det skal brukes til, så er det ikke sikkert man kommer på hvor det er der når man har bruk for det, fordi det er stuet bort under bak inni en eske som det står noe annet på... Jeg er av den oppfatning at det er bedre at ting blir brukt, og så får det heller bli tomt.

Mye som er kjekt å ha hjemme, ja til dels uunnværlig, er rett og slett bare til bry for sykepleierne her – fordi de ikke aner hva de skal bruke det til. Har prøvd med varierende hell å få dem til å se fordelen med treveis-kraner, og har hatt flere demonstrasjoner av dens fortreffelighet, men den er nok bare til glede for meg, og plage for de fleste andre...

Skyllerommet

Har blitt «god» på å sette intramuskulært Pethidin her… IV er ikke brukt, og ingen titrering til oppnådd smertelindring. 1 dose og virker ikke det så var det trist, leit, synd. Vi kan prøve Tramadol i tillegg, og/eller paracetamol. – Det underlige er at det som oftest ser ut til å hjelpe! Eller i alle fall ligger de fleste stille og sier ikke så mye om dette med smerte. Ulempen er jo nettopp dette at de ligger veldig stille – noe som kan føre til liggesår, lungebetennelser og andre komplikasjoner. De er innimellom veldig gode på mobilisering på ICU, men studentene blir store i øynene når jeg sier at « i dag skal den og den opp på sengekanten», så dette lærer de kanskje ikke så mye om på skolen. Det har faktisk kommet til fysisk «håndgemeng» når jeg har villet ha en pasient opp med hodeenden. Og det etter at jeg har sjekket at pasienten ikke har hatt spinalbedøvelse. Etter spinal SKAL de ligge helt flatt i 24 timer, enten det fyker eller ryker, og der er det ikke mulig å overbevise om noe annet.

Så var det lunch. Gjestehuset passet bra i dag, både fordi jeg så etter en av mzungu-legene, og fordi Magdalena var opptatt med ting hjemme hos meg. Fikk mettet magen på litt kjøtt og poteter, og med fruktsalat til dessert. Fikk også spurt og diskutert et par ting med dem jeg ville.

Pendaeli på nursing station

Etter lunch var det igjen tid til litt lagerarbeid, men jeg sier ifra hvor jeg er og at de må hente meg hvis jeg kan hjelpe med noe. Så da det kom en ny pasient fra Theater, fikk jeg jobben med å ta imot og starte med observasjoner og medisiner. Me like! Hun snakket godt engelsk og hadde med seg søsteren som jobber på TB-ward, så da gikk det for en gangs skyld greit med kommunikasjon uten å måtte hente noen til å tolke. Jeg prøver å jobbe effektivt, og jeg har sett at noen av de andre har plukket opp ting der – blant annet dette med å kunne gjøre mer enn en ting om gangen.

Akutt-plassene på ICU

Da klokka begynte å nærme seg tre var det meste gjort, og folk satt liksom og hang litt og ventet på å gå hjem. Da kom det en pasient fra Theater som hadde aspirert i forbindelse med anestesi. Det var full gnu med anestesisykepleier og en haug med leger, og ganske fort ble også jeg involvert. Jeg skal gjøre en lang historie kort; legene forsvant – unntatt revmatologen fra Estland – det samme gjorde anestesi og sykepleierne fra ICU. De siste kom tilbake igjen, og litt etter litt fikk vi overlatt oppgavene til dem. Vi jobbet intenst i over to timer, men kunne da extubere pasienten, og hun ble tvert mye bedre med en gang vi fikk ut tuben, og det ser ut til at dette kan gå veldig bra! Hurra! Jeg liker det når jeg får jobbet litt ordentlig, og vi ser resultatet av teamwork.

Aerobicen ble naturligvis nedprioritert denne gangen, så da jeg gikk hjem fra jobb var det rett ut i hagen for å bokse litt. Noen har knabbet tauet og karabinkroken min, så jeg måtte henge boksesekken direkte på ei grein, ben det fungerte da det og. Orket 20 min, da ble jeg lei, og gikk inn og dusjet og skiftet.

Hadde bestemt meg for å spise i byen, på Camp Davis cafe – og jeg rakk nesten ikke å vaske hendene og sette meg før maten var på bordet. Min kollega Pendaeli er søster til han som driver caféen og hun kom og holdt meg med selskap mens jeg spiste Ugali med kjøtt. Jeg var sulten, og maten var god, så da var jeg fornøyd.

Kvelden har blitt brukt til litt lesing og til å skrive blogg – og i morgen er det en ny dag på ICU.