Haydom Day

Den 15. januar hvert år feires Haydom Day, grunnleggelsesdagen for Haydom Lutheran Hospital, og i år var det 57 års jubileum. Men dagen havnet i år på en søndag, og da er det ikke så lett å samle alle de viktige folkene på en søndag, og dagen ble derfor forskjøvet til onsdag, og deretter til torsdag 19.januar.

Må si jeg var litt spent på hva dette var for en dag, og hva som skulle skje, så jeg prøvde å forhøre meg litt her og der. Men svarene var like mange som de var tvetydige, og det jeg satt igjen med var at dette var en dag for innsamling av penger - spesielt til fondet for de som ikke kan betale regningen etter sykehusoppholdet.

Pasientene ved HLH deles inn i tre kategorier i forhold til dette med betaling; De som kan betale regningen ved oppholdets slutt, og som ordner dette uten for mye om og men. Noen må nok låne penger hos slekta eller selge en geit for å betale, men det ordner seg. Neste kategori er de som ikke har penger eller noe å selge, men som kan jobbe for å betale det de skylder. Dette vet jeg ikke helt hvordan det foregår, men det er en løsning for de som er arbeidsføre, eller har arbeidsføre i familien for å kunne betale det de skylder. Siste kategori er de som ikke har penger, og som ikke har mulighet til å arbeide for å betale. Under her kommer også de som stikker av fra regningen… For å dekke dette er det et fond, og Haydom Day samler i hovedsak inn penger til dette.

Magne og jeg, samosa og tomatchips

Så da klokka ble 1pm «sharp» på torsdag (dette ble understreket som veldig viktig tid å overholde på Sala dagen før, da fylkesmannen var ventet), begynte jeg å tenke på at jeg kanskje skulle gå hjem og skifte fra jobbetøy, og etter hvert tusle bort i retning Sala-room. Siden Fylkesmannen fortsatt satt og spiste lunch på gjestehuset, så jeg ikke på det som overhengende risikabelt å anta at møtet ikke ville starte på tida. Jeg var på plass i et fryktelig varmt Sala-room litt over halv to, og da var det begynt å bli halvfult. Fylkesmannen kom kvart på to, til stående applaus, og så var det bare å vente litt til på at biskopen skulle ramle inn. Og det gjorde han – med brask og bram – rett før klokka to. Da rant allerede svetten, og konsentrasjonen var sånn passe. Biskopen spratt rett opp på talerstolen – helt utenom programmet – og pratet og pratet i en halvtime, først på Swahili og deretter på et heller usammenhengende engelsk. Han er veldig engasjert, oppleves som litt morsom, selv om det virker som om ingen tør å le av biskopen.

Jostein, Inger Beate og Ranveig, med Samosa og brus

Talene på swahili varte og rakk, svetten rant, og en etter en begynte vi Mzungus å ramle ut på utsiden for å trekke frisk luft. Til slutt var det svært få igjen, og de fleste av oss  hadde konkludert med at det var for varmt til å gå inn igjen. Jeg skal nok få puttet penger i kassen uansett, så det blir nok ikke noe problem.

Istedet ble det mat inntatt hos Ranveig, som inviterte på Samosa, og det var veldig hyggelig. Jostein og Inger Beate, Ranveig, Magne, Irene, Johanna og jeg hadde det veldig koselig.