Så kom regnet, og da så vi jammen ikke mye i det hele tatt. Det gjorde heller ikke sjåføren, for rutene dugget helt ned, og vindusviskerne var temmelig slitte. Innen vi hadde klatret oss opp bakkene mot Karatu i førstegir, var det på høy tid med lunch. Denne ble inntatt på Bougainvillea Safari Lodge, og det var veldig fint der, og veldig god mat.
Fra Karatu bar det videre på grus-/sølevei, mot Mbulu. Til tross for regnet (som for øvrig gav seg mens vi spiste) var det ganske greie veier i forhold til den standarden jeg hadde forventet. Smalt, ja, men ikke verre enn at man fikk passert både trailere og sykelister i god fart, og halveies uti grøfta. Gikk vel ikke egentlig så veldig fort, men i forhold til veistandarden syns jeg det gikk bra framover. Vaskebrett var det stort sett hele veien, unntatt der hullene var skikkelig store, men jeg klarte da å sovne opptil flere ganger, og det er et tegn på at det ikke var så ille.
Da det på nytt begynte å hølje ned, ble det en helt annen «skøytebane» å kjøre på. Veien ble raskt omdannet til elv, men Benson holdt oss trygt på rett kjøl. To ganger etter Mbulu måtte vi på med 4WD, den ene gangen for å passere en lastebil som lå halvveis i grøfta, og der resten blokkerte veien. Den andre gangen var vi ikke så langt unna Haydom, og da var det vi som sklei pent sidelengs ned i grøfta og inn i jordvollen på andre sida. Etter litt plunder fikk vi rugget, rygget, og spolt oss oppå veien igjen, og da beholdt vi 4WD’en på nesten til vi kom fram. Noen stakkarer ble sprøytet med våt søle da vi passerte dem, men her gjelder tydeligvis den største og sterkestes rett, så da er det bare å hoppe unna om du ikke vil bli kjørt ned eller våt.
Kokka halv sju på kvelden kjørte vi inn gjennom portene til Haydom Lutheran Hospital, og dermed kom vi akkurat i tide før det ble mørkt, og i rett tid til middag på gjestehuset. Vi var ikke ventet før dagen etter, men vi fikk både rom og mat og velkomst.
Så nå er jeg her! På ordentlig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar