Dette har vært en annerledes dag på jobb kan man si.
Tidlig oppe og klar til å dra da klokka var 07:45, akkurat som vi fikk beskjed om. 17grader og overskyet, og yr meldte en god del regn. Sekken pakket med vannflaske, matpakke, solkrem, litt ekstra tø
y, og hatt. Da vi kom opp til Mama Kari huset, var det ingen bil der, og ingen andre som skulle ut. Så vi satte oss ned sammen med de andre som satt rundt omkring og ventet. Og ventet. Klokka ni fikk vi vite at bilen vi skulle ut med ikke var helt i orden, og at de kom fra garasjen så snart den var klar. Mens vi ventet så vi på de som slo gresset - istedet for å se på gresset gro...
09:55 var alle stablet inn i bilen, og kjøreturen ut til Mangisa kunne starte. Vi var da tretten voksne i bilen (ville i Norge sikkert vært registrert for 9), og litt forskjellig utstyr. Et drøyt kvarter avgårde på tur måtte vi stoppe for da hadde vi punktert. Alle ut av bilen, fram med jekken, av med flatt dekk og på med nytt. Tok kanskje et kvarter inkludert å stable alle inn i bilen igjen. Så kjørte vi videre. Tre gikk av og en kom på underveis, før vi kom fram til bestemmelsesstedet.
Det var en stor kirke der, og vi lastet av bilen og startet rigging av utstyr. Jeg og Irene fikk utdelt et stetoskop og blodtrykksapparat, og vi fikk ansvaret for blodtrykksmåling på de gravide, bak i sakristiet, før de skulle inn til jordmor. Vi fikk egentlig ikke noen forklaring på hvordan vi skulle registrere, men vi fant da ut av det. Vi hadde så vidt kommet i gang, så var det kart for chai (te) i et bolighus på kirketomta. Teen er veldig søt, så det er ikke mye man orker, men de fylte opp koppen en gang til da jeg mente å si «takk, det holder». Deretter jobbet vi litt igjen, men så var det tid for prevensjonsundervisning/andakt. Så da var det ingen inne hos oss, og det var kanskje like greit, for minst to av de som kom for å registrere seg skulle til med barn nr. ni (tisa). Tror vi tok blodtrykk av omkring 40 mødre til sammen, men på slutten så var det veldig sporadisk de kom innom.
Tidlig oppe og klar til å dra da klokka var 07:45, akkurat som vi fikk beskjed om. 17grader og overskyet, og yr meldte en god del regn. Sekken pakket med vannflaske, matpakke, solkrem, litt ekstra tø
y, og hatt. Da vi kom opp til Mama Kari huset, var det ingen bil der, og ingen andre som skulle ut. Så vi satte oss ned sammen med de andre som satt rundt omkring og ventet. Og ventet. Klokka ni fikk vi vite at bilen vi skulle ut med ikke var helt i orden, og at de kom fra garasjen så snart den var klar. Mens vi ventet så vi på de som slo gresset - istedet for å se på gresset gro...
09:55 var alle stablet inn i bilen, og kjøreturen ut til Mangisa kunne starte. Vi var da tretten voksne i bilen (ville i Norge sikkert vært registrert for 9), og litt forskjellig utstyr. Et drøyt kvarter avgårde på tur måtte vi stoppe for da hadde vi punktert. Alle ut av bilen, fram med jekken, av med flatt dekk og på med nytt. Tok kanskje et kvarter inkludert å stable alle inn i bilen igjen. Så kjørte vi videre. Tre gikk av og en kom på underveis, før vi kom fram til bestemmelsesstedet.
Det var en stor kirke der, og vi lastet av bilen og startet rigging av utstyr. Jeg og Irene fikk utdelt et stetoskop og blodtrykksapparat, og vi fikk ansvaret for blodtrykksmåling på de gravide, bak i sakristiet, før de skulle inn til jordmor. Vi fikk egentlig ikke noen forklaring på hvordan vi skulle registrere, men vi fant da ut av det. Vi hadde så vidt kommet i gang, så var det kart for chai (te) i et bolighus på kirketomta. Teen er veldig søt, så det er ikke mye man orker, men de fylte opp koppen en gang til da jeg mente å si «takk, det holder». Deretter jobbet vi litt igjen, men så var det tid for prevensjonsundervisning/andakt. Så da var det ingen inne hos oss, og det var kanskje like greit, for minst to av de som kom for å registrere seg skulle til med barn nr. ni (tisa). Tror vi tok blodtrykk av omkring 40 mødre til sammen, men på slutten så var det veldig sporadisk de kom innom.
Brukte litt av ventetiden til å gå på «marked» rett utenfor kirkehekken, og kjøpte meg minibananer for to kroner. Det ble vel åtte stk. Tenkte jeg skulle kjøpe noe som jeg trodde var vaskepulver også, men så var jeg ikke sikker på at det var det. Viste seg at jeg hadde tenkt rett, for det var i alle fall dette vi fikk til å vaske hendene med da vi skulle spise lunch.
Da alt var ferdig og alle mødrene og barna var gått hjem, fikk vi servert Ugali, kyllingbiter og spinat. Smakte lite og ingenting, men mett det ble jeg. Ugalien er som en stein i magen, så da gjelder det å drikke nok vann etterpå. Etter maten kom vi litt i prat med sjåføren på bilen, og han kunne fortelle meg at jeg spiste med feil hånd. Dvs jeg spiste med begge hender, og det er ikke bra. Skal bare spises med høyre, for venstre er den skitne hånda. Kanskje jeg får ta fram turbestikket, som for øvrig var med i sekken, neste gang så jeg ikke får noen andre til å miste matlysten. For meg er det eklere at alle tar fingrene oppi samme maten, uansett hvilken hånd man bruker til det… Dessuten var det skikkelig håndvask på alle før vi fikk mat. Ikke noe unnasluntring!
Doen var veldig fin... Men jeg har vel egentlig sett værre, og jeg fikk i det minste være alene der inne.
Hjem igjen kjørte vi en annen vei, og her var det humpete! To ganger krysset vi bruer der vannet rant stritt – oppå brua. På hjemveien var noen av passasjerene byttet ut, men vi var nå 15 personer med store og noen litt mindre. I tillegg hadde en av kassene fra taket kommet inni bilen i stedet for på taket, og på de langsgående setene bakerst i bilen satt vi sju stk. Komfortabelt var det definitivt ikke, men det var gratis skyss for de som fikk haik. Noen kompromisser må man gjøre. Var litt usikker på om beina ville bære meg når jeg skulle ut fra bilen, men etter litt tøying så virket de da tilnærmet slik de hadde gjort tidligere.
Nå har jeg prøvd dette også, og det frister faktisk til gjentagelse, så får vi se hvor reisen går neste gang.
I kveld er jeg bedt med Irene på middag opp til Mama Kadogo, som er sjefen hennes. Blir sikkert koselig.
Hjem igjen kjørte vi en annen vei, og her var det humpete! To ganger krysset vi bruer der vannet rant stritt – oppå brua. På hjemveien var noen av passasjerene byttet ut, men vi var nå 15 personer med store og noen litt mindre. I tillegg hadde en av kassene fra taket kommet inni bilen i stedet for på taket, og på de langsgående setene bakerst i bilen satt vi sju stk. Komfortabelt var det definitivt ikke, men det var gratis skyss for de som fikk haik. Noen kompromisser må man gjøre. Var litt usikker på om beina ville bære meg når jeg skulle ut fra bilen, men etter litt tøying så virket de da tilnærmet slik de hadde gjort tidligere.
Nå har jeg prøvd dette også, og det frister faktisk til gjentagelse, så får vi se hvor reisen går neste gang.
I kveld er jeg bedt med Irene på middag opp til Mama Kadogo, som er sjefen hennes. Blir sikkert koselig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar