Hjelp, vi reiser!

Nok en interessant opplevelse, med litt ekstra spenning. Gleder meg til det blir en dag uten spenning snart. Bare en sånn helt vanlig, kjedelig, alminnelig, og helt streit dag, uten klomp i magen, «hvor er bagasjen?», «finner vi veien?», «blir vi lurt nå?» eller «kommer vi fram i dag...»

Klar med all bagasjen

Kilimanjaro II

Vi har tatt hurtigbåten fra Stonetown til Dar. Kilimanjaro II er en katamaran med plass til 410 passasjerer og har en toppfart på 28 knop.

Etter noen ekstra timer i sola på Kendwa – hvor jeg rakk å bli bittelitt solbrent – tok vi taxi til Stonetown med alle kofferter og sekker. Kjøp av billetter gikk ganske greit, og på Zenji Hotell fikk jeg hjelp av mine gamle venner til å skaffe porter til bagasjen når vi skulle om bord i ferja. Halvt løpende etter mannen og tralla, kom vi innenfor gjerdet og til «Immigration». Dagens første spenningsmoment! Der var det litt om og men om vi hadde oppholdstillatelse eller ikke – noe han mente jeg ikke hadde, og at jeg derfor ville bli holdt tilbake fra Dar. Men vi fikk i alle fall fortsette om bord i båten med hele lasten inntakt.

Ferja virket rimelig full, men vi hadde valgt økonomiklasse, og fikk derfor bare se folkene som var ute på dekk – og de som kom ut for å spy… Kan ikke akkurat si at det var flatt hav, og det var nok endel mer bølger enn på turen til Zanzi, men det var vel heller ikke mer enn 1-2 meterhøye bølger, med litt hvitt på toppene. Med vår fart og vår størrelse ble det en del sjøgang og sjøsprøyt, og altså mange som ble sjøsyke. Enkelte av mannskapet hadde mer enn nok med å dele ut nok poser til de som hadde behov for det. Jeg valgte å stå og stirre utover havet store deler av turen, for da føler jeg minst ubehag. Derimot fikk jeg grundig ansikts-peeling der jeg sto, med salt i lag på huden etterpå.

Vi leide oss nok en porter til å kjøre sakene våre ut av kaia og opp til drosjene da vi kom fram til Dar. Det ble litt dyrere på den måten, men når jeg kan velge så må jeg si at det var vel anvendte penger.

Dar Es Salaam

Litt sukker til teen?

Vel, hva skal jeg si? Inntrykket mitt av denne byen var at den var veldig rotete, og jeg har ikke noe umiddelbart ønske om å dra tilbake. Vi bodde på et lite, billig og sentralt hotell som het Luther House Inn, ikke langt unna det Britiske Konsulatet. Det var greit nok, ikke noe som helst luksus; myggnett, varmt vann, men vanntrykket var som i en billig vannpistol – og det var en utfordring å vaske håret fritt for alt saltet fra båtturen. Vi var begge sultne, og Irene hadde sett et hotell i nærheten, som vi mente kunne ha restaurant. Vi fant fram til Africa House, og tok heisen opp i 9.etasje. Man kan vel si at det var en oppgradering fra stedet vi spiste på kvelden før (selv om vi hadde det minst like bra I Nungwi), og vi var et øyeblikk litt nervøse for at vi ikke hadde kledd oss for anledningen. Vi fikk bord med utsikt utover havneområdet (by night), og veldig god mat og god drikke.

Onsdagen gikk vi ut i byen etter frokost – og rotet oss straks ut i områder vi knapt kunne huske å ha sett på kartet. Deilig å være i en by igjen, men det merkes jo med flere tilbud om alt fra Safari til biletter med ferja til Zanzibar. Kjenner jeg kan bli lettere irritert når det blir mye mas, og da bare går jeg uten å svare. Hadde de bare kunne ta et nei for et nei! Vi gikk oppover og innover i byen, og da vi ble sultne fant vi et hotel der vi kunne spise litt mat. Vi ble vist opp i en tak-bar med utsikt over byen, og der fikk vi nyte lunch helt alene uten forstyrrelse fra andre enn servitøren – han var under opplæring, og visste ikke het hva godt han kunne gjøre for oss. Der ble vi sittende en lang stund, for det var bare deilig å komme litt vekk fra larmen.

Nybygg i Dar

Videre havnet vi inne i en suvenirbutikk, og der var det helt på nippet at jeg kjøpte et tinka-tinka maleri. Men jeg «klarte» å la være, da det ikke var helt slik jeg ville ha det – og jeg tenkte på vekt og bagasje! Vi ble sittende lenge på en kafé over gaten fra det Britiske Konsulatet, og jeg kjøpte meg en bok i bokhandelen. Kunne jo hende jeg ikke fikk sove på flyet…

Drosjen kom og plukket oss opp kvart på seks, sånn at vi skulle ha god tid til rushtrafikk, ompakking av bagasje, innsjekking og passkontroll – det er best å være på den sikre siden – før flyet skulle gå rett før klokka 23 på kvelden. Og ja – selvfølgelig var det rushtrafikk, og selvfølgelig be vi stående i kø. Så turen tok ganske nøyaktig dobbelt så lang tid som sjåføren hadde sagt. På veien fikk vi oppleve vanlige rush-problemer – sånn som overfylte busser og små kollisjoner.

Julius Nyere International Airport

Som sagt var vi tidlig ute, og selv etter å ha skiftet klær, vasket oss og pakket litt om, var ikke innsjekkingen riktig åpen enda. Men det kom da i gang rimelig kjapt. Hvilket var like greit…

For å gjøre en lang historie litt kortere, så kan vi si det sånn at vi tilsammen hadde 11 kg for mye bagasje – og at jeg bidro på minussiden… Det kunne blitt dyrt for den som måtte betale. Men mye forviklinger, krampaktig ompakking, samt forvirrende informasjon fra innsjekkingspersonalet, var vi etter en time endelig gjennom innsjekkingen… Da gjensto bare passkontroll og security til gaten, og det må jeg jo si at jeg var lettere spent på hvordan det skulle gå. Men man kommer langt med litt forsiktig «flørting» med passkontrolløren, og endelig var vi igjennom. Unntatt at jeg måtte tilbake for å sjekke inn buen min, da – og gjennom hele røkla på nytt. Men vi hadde de gode makter på vår side, og det var med en viss grad av lettelse vi endelig kunne klatre om bord i flyet til Amsterdam.

Flyturen var rimelig uspennende – og det var til og med mulig å sove litt – når bare paret foran oss sluttet og «kjate» på høyt volum med flyvertinnen som heller ikke snakket med innestemme.

Schiphol International Airport

Endelig på Europeisk jord, og jeg klarte å lire av meg at her er det i alle fall ikke så mye som kan gå galt – og her er det mer system på ting. Snakket litt tidlig der, gitt! Vel jeg hadde jo for så vidt rett – i at det er mye mer system – og dermed regler som ikke kan tøyes på samme måte som i Tanzania.

Det som skjedde var at jeg brukte litt for lang tid på kaffe og blogging på feil side av sikkerhetskontrollen, og da køen gikk sakte og Irene ble stoppet til sjekk, begynte klokka å gå veldig fort. Jeg gikk foran til utgangen og kom dit i det de var i ferd med å stenge. Prøvde å få tak i Irene for de kunne holde an tre minutter til hun kom, men da hun ikke var der etter tre minutter ble jeg beordret inn på flyet – fordi bagasjen min var allerede om bord. De sa de ville slippe Irene til om hun kom i det nærmeste minuttet. Vel om bord kom beskjeden om at det var en passasjer (Irene) som ikke var møtt og nå var de nødt til å bruke tid på å ta av hennes bagasje. Jeg prøvde meg med at de kunne ta av min også og slippe meg av, men det gikk ikke. Så endte det altså slik: Jeg dro hjem med flyet som planlagt – og Irene ble sittende igjen i Amsterdam i nesten seks timer… Du kan si jeg følte meg som en råtten kompis da!

Vel hjemme på Kjevik ble jeg møtt av Mari og Ingrid med plakat og flagg og det hele! Det var koselig det! Endelig hjemme igjen!!!

Tilbake på Zanzibar

Jeg sa jeg skulle tilbake til Zanzibar, og nå som jeg er her, skjønner jeg hvorfor. Jeg bare elsker denne øya – i alle fall de delene av de som jeg har sett. Særlig elsker jeg Kendwa og Nungwi.

Vel og merke har jeg en og annen høne å plukke med enkelte her, i dag gjaldt det betjeningen på Kendwa Rocks, og da spesielt de i restauranten. De hadde lagt til 13000 Tsh på regningen på kortet jeg bruker her, og i ettermiddag fant vi ut at de hadde lagt til 4000 til – etter at jeg hadde klagd og fått det rettet. Jeg mistenker at dette er noe som foregår systematisk, med mer eller mindre kreative måter å snike til seg ekstra penger fra kundene på. Som om ikke det var nok, serverte de pasta carbonara til meg med rått egg! Jeg klagde på den, og fikk til bake en «ny» - fortsatt med rått egg i, bare litt mindre mengde. Så hvis jeg blir sjuk av maten, er det en viss fare for at jeg vet hva som er grunnen.

Men utenom det er jeg godt fornøyd her; jeg har fått deilig fisk på lokale restauranter begge kveldene, sola har skint på meg en god del, jeg har badet mange, mange ganger, og jeg har lest masse i boka mi. Nesten ferdig nå, og da er jeg nesten uten lesestoff. Jo lettere jo bedre, og jeg prøver stadig å legge igjen noe som jeg ikke trenger å ha med meg hjem. Likevel har enkelte ting en tendens til nesten å formere seg, og jeg mistenker at kofferten min vil måtte ha en lapp der det står «HEAVY» når den skal på flyet… Men Irene sine er tunge som stein, så hun er ikke noe bedre. Argumenterer med at jeg har støttet lokal forretningsvirksomhet i Tanzania, og drevet lokal verdiskapning…

I ettermiddag gikk vi til Nungwi – langs stranden – og der traff vi igjen familien vi var med i Pangani og på båten. Jeg lekte masse i vannet sammen med Mara, og jeg hadde det helt strålende! Varmt vann, en leende unge og jeg kan være så barnslig jeg vil – kan det bli bedre? Etterpå fant vi en koselig fiskeresturant kalt «waves», og der fikk jeg både god kaffe latte, god grillet kingfish, og koselig selskap! Det er nesten magisk å sitte på stranden med stearinlys på bordene, stjernene over hodet og bare være tilstede i det gode livet.

I morgen tirsdag reiser vi videre til Stonetown, for å ta båten til Dar es Salaam. Men først skal vi nyte noen ekstra timer på Kendwa, og forhåpentligvis noen flere solstråler og noen flere bad i turkis vann.

Zanzibar – I will be back – again!

Galskap – eller kalkulert risiko?

For et år siden ville jeg ikke gjort det, kanskje til og med kalt det galskap – eller jeg ville i alle fall sagt at det ikke var verdt risikoen. Jeg ville trolig sagt ganske nedlatende ting om de som valgte å gjøre det, og ment at de hadde seg selv å takke om de var så dumme. Vel, verden er ikke lenger så svart/hvitt, og i dag velger jeg å se på det som kalkulert risiko – og tenke at det helst vil og godt!

Så hva er det nå jeg har funnet på? Jo, nå skal du høre: Jeg har spart penger, tid, stress og krefter. Jeg har fått en spesiell opplevelse, litt spenning, deilig hvit sandstrand og godt selskap.

De reisende

Altså: Jeg og Irene (+ noen til) har reist med en 30 fot trebåt (dhow) med rustne nagler, 15 hesters påhengsmotor (+ en i reserve om den første skulle ryke), over åpent hav mellom fastlandet og Zanzibar! Sjokkert? Vel, det ville jeg også blitt om jeg hadde lest dette for et år siden. Ikke så sjokkert? Du har kanskje gjort det selv, eller du har ikke hørt om hvor farlig det kan være om det skulle bli dårlig vær, eller noe annet uforutsett skulle hende. Uansett; gjort er gjort, spist er spist – og jeg befinner meg trygt på Zanzibar! Det vil jo helst gå godt!

Vi dro fra Peponi tidlig søndag morgen, i minibuss-drosje til Pangani. Kjente jeg ble litt skeptisk da jeg først så båten, men det kunne da ikke være så ille når de gjør dette flere ganger i uken. Da alle koffertene var vasset om bord (uten å falle i vannet), og alle passasjerene var klare (sju personer inkludert lille Mara) ble motoren startet og vi putret nedover elvemunningen. Zanzibar virket veldig langt unna (4-5 timer), og det ble ikke bedre da Mara kastet opp før den første fyrlykta.

Været var upåklagelig, men det er nå engang sånn på havet at det er dønninger, og bølger – så det føltes litt som om båten ble kastet hit og dit. De hvite klippene ved Pangani forsvant gradvis bak oss, og foran oss lå bare det store indiske hav. En og annen dhow med seilet oppe ble tatt igjen, og noen kom mot oss.

Mara sovnet, og det var kanskje like greit når hun var litt syk. Men hun smilte i søvne der hun lå i baderingen sin, og hun var blid og sulten da hun våknet en time før vi nådde land. Hun er halvt masai, og halvt amerikansk, og i en alder av to år har hun allerede begynt å lære seg tre språk.

Bølgene skvulpet, dønningene duvet, en og annen «sau» ble jaget over havet, og innimellom kunne vi se bølger som brøt mot rev litt oppe i nord. Irene heklet, noen sov og andre pratet ustoppelig.

Vi kom fram til Kendwa etter knappe fire timer, all bagasjen helt tørr, og alle glade og blide. Turen viste seg å være verdt de 30 dollarene den kostet (fly ville blitt $120), og det at vi endte på Kendwa Rocks var i grunnen helt greit for meg. Vi kunne bare slepe våre litt over 100 kg bagasje gjennom sanden og opp til rommet vårt, og så gå ned å bade J Og dagen var ennå ung.

Peponi = Paradis

Damene ombord i Pepi

Ja, så har vi vært i paradis. Det er i alle fall navnet på dette stedet, midt mellom Tanga og Pangani, nordvest i Tanzania.

Litt langgrundt...

Vi kom til Pangani tirdag ettermiddag, og vi hadde knapt kommet oss ut av bilen og inn i bandaen, før vi i en fart fikk på badetøy og kom oss ut i bølgene. De rullet godt innover stranden, og vi kjente på kreftene i dem, mens vi sakte ble dekket med sand innenfor badetøyet. De har basseng også, og neste dag skjønte vi hvorfor… for da var vannet forsvunnet og tilbake lå en langgrunne med leire, skarpe steiner og noe sjøgress. Båtene sto landfaste – i alle fall de som ikke var tatt ut før tidevannet ebbet ut – og vi gikk mange hundre meter utover i jakten på noe vann som var dypt nok til å bade i. Vannet kom jo tilbake på ettermiddagen, men det er jo gjerne på dagen at man har lyst til å boltre seg i bølgene.

Robinson Crusoe...

Derfor bestemte vi oss for snorkletur med stedets dhow (=båt), og det var rett og slett så fint, at vi har vært ute to dager på en sådan tur. Prisen var på ingen måte avskrekkende ($12 + utstyr), og opplevelsen var på mange måter finere enn samme greie på Zanzibar. Vi snorklet på et rev rett ut fra Peponi, og selv om det ikke var så fantastisk mye å se, hadde jeg det fint med sol og vann og hyggelige folk. Fra revet dro vi til en sandbanke med skinnende hvit korallsand, og her nøt vi medbrakt lunch, samlet litt skjell, bygde sandslott (sammen med Mara 2 år), og bare generelt not sol og varme, bad og avslapning. De andre dro videre for mer snorkling, men jeg trivdes så godt på sandbanken sammen med krabbene, at jeg lekte strandet skibbrudden i en hel time uten noe annet selskap enn meg selv og kameraet. Kunne gjerne vært der lengre – ulempen er bare at sandbanken forsvinner på høyvann, og det ville absolutt kunnet blitt litt kjedelig.

Tongani ruiner

Ellers var vi en dag i Tanga for litt innkjøp og lunch, og på veien hjem stoppet vi ved middelalder ruinene i Tongani, 1 mil nord for Peponi. Der kostet det 10.000 Tsh for turister, men bare 500 Tsh for residents – og vi hadde ikke med disse papirene, så da ble det så vi valgte å dra hjem i stedet for å få guidet tur. Kanskje litt knegent av oss, men tjuedobling av prisen ble bare litt drøyt. Rakk å ta noen bilder før vi ble oppdaget av «innkreverne».

Tina, Mara og Amtai

Lørdagskvelden grillet vi sammen med et amerikansk/Tanzaniansk par (foreldrene til Mara) vi har blitt kjent med, og det var skikkelig godt. Fersk fisk fra en lokal fisker, bakte poteter, og grønnsaker på spidd. En skvett hvitvin ble det jammen også. Og Irene laget kjempegod fruktsalat J

Kort sagt; vi har hatt det veldig fint på Peponi, med god mat, gode senger, og flotte turer med snorkling. Det har stort sett vært herlig stille og fredelig, kun noen skrik fra aper og bushbabies midt på natten. Jeg har strikket og lest bok, Irene har strikket og hørt lydbok, og livet har vært avslappende. Bare noen få ting kunne vært bedre: senger uten lopper og mygg; mindre busker og kratt rundt bandaene; bedre strand; og snorkler og masker som ikke lekker…

Vi ble i fem dager – så så veldig ille hadde vi det ikke – men jeg vil kanskje ikke dra tilbake dit om målet er badeferie med sol og strand (om ikke jeg er villig til å betale for å dra ut i båt hver dag).


Skjellsettende...

Wildtracks Coffe-tour



Gjestehuset

Klokka var rett over ni da Samuel kom og hentet oss på Wild Tracks gjestehus, søndag morgen, og vi startet på en guidet tur i landsbyen og kaffeplantasjen. Turen startet på Nkoaranga Lutheran Hospital, der vi fikk omvisning både på operasjonssal og fødestue, og jeg tror Samuel syntes det var minst like spennende som oss. Dette sykehuset er tyskbygd og driver fortsatt med støtte fra Tyskland, Sverige og Nederland. 

Barna leker

Fra sykehuset gikk turen til barnehjemmet som ligger «vegg-i-vegg», og der fant vi mange velfødde og glade barn fra halvannen måned opp til seks års alder. Vi lekte og koste litt med dem, og i etterpåklokskapens navn skulle jeg kanskje ønske at jeg hadde blitt der litt lengre...

I stedet tok Samuel oss med videre til den lutherske kirken, der det var gudstjeneste som seg hør og bør på en søndag formiddag. Jeg var ikke egentlig så veldig lysten på å gå inn, men vi havnet nå der på bakerste benk, og der ble vi sittende til gudstjenesten var over. Musikken var ved århundrets mest ustemte trekkbasun, og jeg måtte rett og slett filme det for at det var så herlig falskt. I tillegg hadde jeg litt adspredelse med to søte unger som kom for å se på oss, men vi slapp likevel ikke unna å presentere oss for hele menigheten, og skrive i gjesteboka før vi gikk derfra.

Skille "klinten" fra "hveten"

En avlegger i potta

Etter gudstjenesten var det endelig tid for kaffe – ikke å drikke den, men å lære om hvordan den produseres. Vi hadde en ganske bra gåtur opp til gården der Samuels far hadde sitt kaffe-nursery, og det var ganske fuktig luft og mye tåke. Det er normalt på denne tida av året, og jeg var glad jeg hadde tatt på den gode jakken min, selv om jeg måtte bære den når det ble for varmt. Jeg hadde virkelig gledet meg til dette for jeg er som kjent ganske glad i kaffe, men dagen var lang og jeg var ikke i toppform, så jeg fikk ikke fullt så mye ut av den som jeg hadde håpet.

Tørking av kaffebønner

Selve prosessen med dyrking av kaffe har jeg litt for lite kompetanse på til å gi en grundig gjennomgang av her (det er grenser for hva man kan få lært på noen timer), men dette kaffe-kooperativet dyrker i alle fall fram arabica caffe på økologisk vis – ikke fra frø men fra avleggere. Økologisk kaffedyrking gir i følge de som vet sånt kaffe med bedre kvalitet og avlinger med høyere avkastning, og de får godt betalt for kaffen de produserer (i alle fall fra Wild Tracks). Det er derfor flere og flere i området som vil gå over til denne måten å dyrke kaffe på, og det er venteliste for å bli med i kooperativet. Sammen med Samuel fikk vi følge kaffen helt fra de kuttet avleggerne; se hvordan de dyrket dem fram over to år før de ble plantet ut; og deretter følge kaffe-bønnene fra busken gjennom avskalling og helt fram til sorteringen av ferdig tørkede kaffebønner. Mye interessant og jeg syns jeg har tatt ganske fine bilder.

Her brennes kaffen

Vi avsluttet rundturen med sen lunch hos Beate som driver Wild Tracks. De brenner og selger kaffen fra kooperativet, i tillegg til at de driver safari-selskap. Det er det selskapet vi har brukt til og fra Haydom, og jeg er i alle fall veldig fornøyd med de sjåførene vi har hatt. Hos Beate fikk vi også se prosessen med å få kaffebønnene brent til riktig brenningsgrad, malt til forskjellige størrelser, pakking i tette poser, og dekorert med flotte tøyposer; og jammen ble det noen poser kaffe med i kofferten også… Det var vel egentlig ikke uventet, og jeg ser muligheten til å bestille derfra for senere anledninger.



Ferdig kaffe i poser



På reise hjemover?

Irene og jeg forlot Haydom lørdag morgen, sammen med Siv Helene og Brede, i bilen fra Wild Tracks, denne gang med Robert som sjåfør. Veien gikk via Babati, en vei jeg ikke hadde kjørt før, og derfor var det ganske fint å få sett den delen av Tanzania, og å få sett Mount Hanang fra en annen vinkel.

Turen gikk faktisk ganske fort, og vi var i Arusha allerede etter fem timer. Der hadde vi lunch på AfriCafé – inkludert den første isen på to måneder – før vi sa adjø til Siv-Helene som ville til Zanzibar (har du hørt!), og stakk avgårde på Masaimarked. Jeg har visst blitt en ganske dreven pruter, og jeg gir meg ikke riktig så lett som før når jeg vil ha noe, og til den prisen jeg har bestemt meg for. Vel blir noen sure, men det er sånn det fungerer, da får de heller selge til noen andre. Jeg har jo lært av noen som er langt bedre prutere enn meg, og etter seks måneder i Tanzania har jeg i alle fall en viss idé om hva ting skal/bør koste. Dessuten er jeg ganske sta, og det kommer til nytte både her og der.



Samme bil fra Haydom som til

Etter å ha «dumpet» Brede på Outpost Lodge, kjørte Robert oss til Usa River, området der Wild Tracks har sin base, og sitt gjestehus. Der installerte vi oss på hvert vårt rom, og tok oss deretter en spasertur videre innover veien. Vi kom tilbake til ferdig middag, og den var veldig god! Vi krøllet oss i hver vår stol med nypresset kaffe i koppen, og der satt vi til øyelokkene ble tunge og bokstavene begynte å flyte sammen i boka jeg leste. Sengen var god, jeg sov godt, og vi fikk god frokost på søndag morgen. Opplevelsene på søndag kommer i en egen blogg.

Vi ble kjørt til Moshi på  søndags ettermiddag, og der tok vi inn på Kindoroko Hotel, ikke langt unna bussterminalen. Vi fant oss vel til rette på det bittelille rommet, sammen med all vår bagasje – som ikke akkurat har minket siden vi reiste fra Haydom.

På mandag besøkte vi KCMC – Kilimanjaro Christian Medical Center – i Moshi, men jeg har ikke så mye å fortelle derfra. Vi fikk sett litt på nyfødtavdelingen, og på Surgical ICU, og da sa vi oss veldig fornøyde. Bilder fikk vi ikke lov til å ta, og det er helt greit når vi bare er innom på besøk på denne måten.

Dagen etter besøkte vi KCMC – Kilimanjaro Christian Medical Center – i Moshi, men jeg har ikke så mye å fortelle derfra. Vi fikk etter mye «om og men» – og god hjelp fra pastoren på KCMC samt ei fra HLH – sett litt på nyfødtavdelingen, og på Surgical ICU, og da sa vi oss veldig fornøyde. Bilder fikk vi ikke lov til å ta, og det er helt greit når vi bare er innom på besøk på denne måten.

Tirsdag morgen kom Benson og hentet oss på hotellet, og han klarte ganske godt å holde maska da han så hvor mye bagasje vi hadde. Men han kunne ikke komme og si at han ikke hadde blitt advart… Vi kjørte østover gjennom Kilimanjaro region, og veien gikk langs Pare Mountains. Det er der Benson kommer fra. Veiene var stort sett hele og fine, men vi ble stadig forbikjørt av den samme bussen (den bar navnet Islam), helt til den kom humpende inn bak oss i Mkomazi med punktert dekk, mens vi satt og spiste lunch. Etter det så vi ikke noe til den.

Vi var i Tanga i tre-tida, handlet på et supermarked og tok ut penger, og humpet oss deretter (jett om det var hullete veier eller…) rett sørover til Peponi Beach Resort. Vi sjekket inn og hoppet deretter rett i havet for å kjøle oss ned etter en lang reise. Her har vi vært siden, og det blir det mere om senere.

Med fare for å gjenta meg selv...

"All my bags are packed, I am ready to go"... Det er nå veldig nært seks måneder siden jeg skrev akkurat disse ordene i begynnelsen av bloggen og begynnelsen av dette eventyret. Tenk at mine måneder på Haydom nå er over - jeg sliter virkelig med å forstå det!
Dagen i dag har blitt brukt til alle slags siste liten hendelser: Avskjed på Sala (Det gikk som forventet - jeg snublet i Swahili, og deretter snublet jeg videre på Engelsk...); en siste avslutning på ICU (SODA!); levering og henting av ditt og datt - hit og dit; henting av klær hos skredderen (en liten øvelse i tålmodighet); avskjedsmiddag hos Selina (beste kyllingen jeg har smakt på lenge); og avskjedsfest med stort bål i min egen hage. Travelt, koselig, trist og underlig.

Jeg ser meg rundt i leiligheten min her på Haydom - Sister 5 - og prøver å fatte at jeg ikke skal bo her når jeg våkner i morgen... Etter i morgen skal jeg ikke våkne før vekkerklokka av hanegal og og soloppgang og fugler som høres ut som en bilalarm; ikke kjempe meg ut av myggnettet som henger seg fast i håret mitt; ikke slå skinnleggen i sengehjørnet når jeg snubler ut på badet; ikke høre lyden av dryppende vann fra dusjen; ikke steke egg på gass i den fine røde stekepanna; ikke koke vann på stua; ikke spise frokost i den litt slitne sofaen min; og ikke løpe ut av døra sånn akkurat litt i siste liten for å rekke jobb.

"Me stig ikkje to gonger ned i same elva, for elva me stig ned i er ikkje den same, og me som atter stig ned, er ikkje meir dei same." Heraklit (ca 535-475 f.kr)
Så uansett når jeg kommer tilbake hit, vil dette halve året jeg nå har hatt på Haydom gjøre at det blir annerledes neste gang. Annerledes trenger ikke å bety bedre eller værre, bare at dette halvåret vil prege meg og min opplevelse av Haydom når jeg kommer tilbake.

Jeg er utrolig takknemmelig for at jeg har fått denne sjansen, og for at livet mitt har tatt denne retningen! Takknemmelig for alle menneskene jeg har fått møte og takknemmelig for det jeg har lært. Og takknemmelig for  alle positive tilbakemeldinger jeg har fått på min historie - som er denne bloggen.

Nok en gang er det sju tilmer til avreise -  og ja, jeg gjesper og står i - så da tenker jeg at jeg går og sover litt. zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz